Jeg har tidligere gjengitt noen lidelseshistorier og gjentagelser på slike i forbindelse med mitt kundeforhold hos Telenor. På en måte kan disse settes i sammenheng med hjertesukk angående en forskers betraktning om brukerbehov som viktig for morgendagen og profilerte Telenor-direktørers kortsyn.
Nok om det. Tilbake til ADSL som produkt og tjenestene rundt dette. Fortsatt er det slik at kobberen mellom oss og sentralen har en langde på under 1.300 meter. Sentralen vi er tilknyttet var den første der Telenor komersialiserte ADSL en gang i forrige årtusen. Og vi var blant de første kundene på sentralen. Så kan man selvfølgelig spørre seg hvorfor man gidder bli hos dem så lenge man gang på gang utsettes for nye lidelser. Årsaken er ganske enkel: andre leverandører vil benytte samme 1.300 meter kobber. Alternativet må bli aksessleverandører med annen bæreteknologi.
Men tilbake til mitt noe “slitte” kundeforhold. Siden forrige innlegg har vi hatt en ny episode med lidelser. Det var når Telenor satte opp båndbredde sist høst. Da kom samme feil på nytt: store variasjoner i båndbredde, fra tilnærmet null til tilnærmet hva linja var satt til. Den historien endte etter ca. 14 dager med følgende: abonnement flyttet over på annen DSLAM i sentralen, modem byttet, endring av abonnement til ADSL2. Selvfølgelig er støyen – sannsynligvis fra andre ADSL abonnement eller Telenors øvrige utstyr i sentralen – av en slik art at abonnementet er satt til 8 Mbps i stedet for 12 Mbps (men jeg får lov å betale for 12 Mbps).
Så kommer samme feil på nytt. At det oppstod på kvinnedagen 8. mars er kanskje en tilfeldighet? Uansett. Feilen ble meldt 12. mars. Den 14. mars fikk vi besøk av hyggelig montør som hadde gått over hele linja, dyttet inn der det var mulig, byttet krysskoblinger i stolper mm. Og han byttet splitter hos oss. Linja måles som “ok”, innenfor Telenors egne retningslinjer for støy. Men likevel er båndbredden en jo-jo. Og, selv om modemet er bare ca. ett halvt år gammelt så ser man ikke bort fra at dette er “brikken” som spiller oss et puss eller ti.
Ny telefon til 05000 den 16. mars. Settes over til feilmottaket og man skjønner at denne kunden er lei. Derfor vil man at kunden skal prøve et SpeedTouch 546T2-modem som visstnok skal være bedre mht. å klare støy. Og kroppen leser opp adressen for bekreftelse av hvor modemet skal sendes. Alt stemmer. Joda, modemet skal sendes og jeg skal ha det “neste uke”.
Kommer det noe modem? Stadig like forventningsfull ved hvert besøk i postkassen. Tomt for modem. Men tonnevis med uadressert reklame. Alle skal vel ut med påske- og sommertilbud. Ikke noe tilbud fra Telenor. Og ikke noe modem. Er det Postverket som svikter? Det er jo ikke utenkelig ifølge enkeltes beskrivelser av dem. Men nei. Ny telefon til 05000 i dag 22. mars viser at notatet fra 16. mars ikke inneholder tegn på at modem skulle sendes! Min antagelse om at det ble sendt fra Ytre Mongolia og derfor ville ta litt tid stemte ikke helt. Modemet skulle bare fraktes drøye 2 mil fra Drammen til Asker. Skulle vel være overkommelig for noen og enhver. Men nå skal man sende meg modem. Ikke i dag. Men i morgen. Kanskje. For med utgangspunkt i et referansenummer fikk jeg beskjed om at “…du kan få ringe tilbake i morgen for å høre om det er sendt….”.
Vi ringer og ringer. Og sannelig kan vi få lov å ringe tilbake. Er det ikke snart på tide at de som tar betalt for varer de ikke leverer er mer pro-aktive og kontakter kundene de ikke leverer varer til?
Til slutt en melding til Fredrik – mannen med de gyldne bonusbuksene: En dag skal jeg også holde løftet mitt. Jeg stikker innom deg på Fornebu og “rister” deg nok til at du skjønner tegninga. Jeg er en fredsæl mann så det blir bare en enkel verbal tørketrommel du må gjennom. Såpass bør du tåle. Og det nytter ikke be meg med på båttur i “frynsegodebåten” selv om våren er kommet og fjorden frister.
