Som utgammel teknolog har jeg et noe annerledes forhold til SoMe enn folk flest. Fordi jeg har jobbet med, og levd av, datamaskinbasert kommunikasjon i over 40 år. SoMe kaller jeg vanligvis for «vår misnøyes teknologi». Dette er selvfølgelig basert på en boktittel. Et klassisk verk for så gamle som meg.
At vi skulle havne der med slike klagemurer som SoMe var noe vi tidlige i datakommunikasjon ikke forutså. Vi trodde bedre om våre medmennesker. Og vi utviklet tidlig et sett kjøreregler. Noe som forlengst har gått i glemmeboka. Og i alle glemte retningslinjer.
Stadig vekk dukker det opp litt rare dialoger i SoMe. Helt uten ønske om dialog. Det er sort mot hvitt, rett mot galt og oss mot dem. Helt uten tanke på at det kan finnes mer enn femti gråtoner mellom sort og hvitt.
Så, for noen dager siden, la en person ved navn Trond Heggelund ut noen bilder fra Tromsø på Facebook. Hans tekst som ledsaget bildene var ikke udelt positive.
Selv kunne jeg være både enig og uenig med beskrivelsen gitt sammen med bildene. Noe var kanskje styggvakkert. Noe annet var ikke så ille.
Langt verre var dette for fotograf Yngve Olsen. I stedet for å «ta ballen», dvs kommentere utsnitt osv så «tok han mannen» (hentet fra fotball) ved å si at det bare er vi utflyttede som kommer med slikt negativt om Tromsø.
Og det store kommentatoriet hengte seg på med støtteerklæringer til Olsen. En kommenterte det med at det var «farlig» slik utflyttede beskrev Tromsø. Hvordan og hvorfor det var farlig ble ikke nevnt.
Når jeg kommenterte med at det er en merkelig innfallsvinkel ble det tyst på «Tromsøsia». I stedet har dette falt administrator for gruppa så tungt for brystet at jeg er sparket ut fra gruppa. Jeg ler egentlig hele veien til seks fot under av slik sekterisme som slike Facebook-grupper er. Det finnes ingen takhøyde. Det ironiske er at de som tror at kun de eier sannheten stenger ute toner som kunne gitt dem ny innsikt.
Dette lille rimet er min tolkning av de stridslinjer som Olsen og hans likemenn trekker opp.
Okularets filosofi
Hans verden var den som ga han en tro
På at han, og kun han, kunne inneha ro
Om at verden var bedre når han hadde svar
på om alt som han så i sitt okular
Hans hverdag var enkel og han nummer en
Så lenge alle fikk med seg at kun han var ren
Aldri fantes vel slikt som en verdensvant kar
Som så verden som han i et falskt okular
Han slaktet oss andre, tok liv av hver drøm
Vi var intet verdt, kun en del av en strøm
Ingen tro på vår tanke, og vår undring om svar
For han visste vel best, sett i sitt okular
Jeg vet ikke lenger om hvorfor jeg er
Og om min sorti er skramlende nær
Jet vet bare ett, det er ingen som har
Et gudegitt, sannhetsnært, rent okular
Etterord
Det må smerte langt inn i hjerterota hos enkelte der nord at vi som har flyttet ut faktisk bidrar til levelige kår og inntekt. Gad vite hvor mange trailerlass som daglig frakter varer fra nord til sør. Kanskje vi til og med har bidratt til sterk vekst for et ekte varemerke fra Tromsø.
Og når musikere, skuespillere og komikere nordfra turnerer sørpå så er vi plutselig del av publikum og kjøpermassen. Det samme når idrettsfolk nordfra er sørpå. Da hender det at vi kjører langveis – også i henhold til nordnorsk landskap. Ja, til og med når nordnorske forfattere bokbader sørpå så er vi kjøpere og lesere.
Meta får god hjelp av den nye sekterismen i å legge SoMe bak oss for godt. I hvert fall i den formen vi kjenner den nå.
