Når Kjetil «Reka» Rekdal tar med seg laget sitt til Tromsø førstkommende søndag håper jeg at de får en varm velkomst. Av det riktige slaget. Siden jeg i forrige årtusen jobbet 3 sesonger som kaisjauer «på reka» (aka. Richardsen) vet jeg litt om hvordan reker kan/skal behandles. Kort oppsummert var prosessen etter at reka forlot oss kaisjauere: maskinpilling, etterrensking, farging, singelfrysing (Rekene lå i spredt formasjon på transportbånd som gikk gjennom en hurtiginnfrysingboks. Hver reke var gjennomfrosset når den kom ut på andre siden. Hver for seg. Og ikke som en salig klump.) og pakking. Så om TIL bare får fart på maskinen bør man få ‘kledt av’ Enga. Så kan man renske det siste av dem. Farginga kan vi kanskje droppe. Men litt oktobertemperatur kan gi singelfrysing. Deretter pakker man inn hele Enga og sender dem sørover igjen. Fra Richardsen gikk reka mest sørover med frysebåt. Men siden Enga betaler selv så kan de reise med fritt valgt transportmiddel for min del.
Jeg har sett noen oppgjør mellom disse to lagene. Ikke alle har vært like morsomme med TIL-support som utgangspunkt. Men jeg skal ikke dvele for mye med resultatene av slike kamper her. Jeg skal i stedet bevege meg innendørs. Til innendørsfotball.
Enhver som har inngående kjennskap til ‘Balsfjorvijnn’ («No blæs han f… mæ Balsfjorvijnn fra aille kainta!») vet jo hvor værhardt det kan være her sør i Oslo-området. Derfor har man fått på plass haller. Jeg har jo selv kommet i skade for å ha på meg fotballsko i flere haller i Tromsø. Men når sneskavlene er 4 meter høye rundt forbi så kan det være ok å trekke innendørs. Her sør trekker man inn i idrettshaller dersom sneskavlene er 4 centimeter. Særlig hvis man er høyt gasjert fotballspiller. Amatørene kan holde på utendørs. Et lag i nabobygda reiste til en gymsal ute på Fornebu. Men de hadde helt glemt hvordan man skulle få inntekt og utgift til å gå i hop. Så det varte ikke lenge. Og Enga har hatt sponsorer som har kastet om seg med pengebeløp større enn det man kan få notert ned på pølsepapir (Saken om pølsepapir er noen år gammel. Ikke fortvil om du ikke kjenner til den). Og dermed skaffet de seg en hall på Valle i Oslo.
Den 22. februar 2003 tok Vålerenga imot Tromsø IL til treningskamp i denne gymsalen sin. Og siden TIL står sterkt i Oslo-området – i motsetning til Enga – så var det flere TIL-hengere der enn folk fra Klanen.
Hva fikk vi se? Jo, et TIL-lag som hadde stålkontroll på Rekdals menn. Yndis+Gamst’n på venstresida med pene raid. Og en Rekdal som gikk mer og mer sur ettersom klokka gikk. Alle som har sett Reka i aksjon vet jo at han ikke akkurat er noen teknikker. Ballbesittelse og en-mot-en var ikke akkurat hans styrke. Av og til har han nok hatt mer aktivitet i kjevemuskulaturen enn i hamstringen. Så også i denne kampen. Gang på gang prøvde Reka seg på å stjele ballen fra Bjørn «Bummen» Johansen. Og hver gang mislyktes han. Og Reka ble bare surere og surere.
På Richardsen dumpet vi sure reker. Vi kjørte dem til minkfôrfabrikken når den var åpen. Når den var stengt i fellesferien kjørte vi rekene til søppelfyllinga i Tromsdalen. En varm sommer stanket det godt fra søppelfyllinga der. En av byens aviser hadde førstesideoppslag med at nå var lukten så «jævlig at til og med rottene flykter». Formannen satt på en av pullertene på kaia og koste seg med det nyhetsoppslaget: «ja, ja, guta, vi veit aille kor dejn lukta kjæm fra…». Sånt burde kanskje også den sure Reka på VIF ha vært håndtert? Men heldigvis synker man ikke så lavt som TIL-spiller eller TIL-supporter. I stedet var det Reka som sank dypt. I et av hans siste forsøk på å snappe ballen fra Bummen rant det over for han. «Din *#*##* same». Så høyt at vi hørte det på tribunen. Og det fra noen som liksom skal være ambassadør for MOT o.l.? Det burde ligge under enhvers verdighet.
Jeg håper Reka får et blidt møte med Tromsø. Med tap.