Ei krone til besvær

av thore
0 kommentar

Kronestykket avbildet her har jeg omtalt tidligere. Men denne lille skrivelsen skal dreie seg om helt andre kronestykker. Og hvor besværlige de kan være.

Jeg vil starte med en liten kronehistorie av i dag. En fotballklubb gikk ut og sa at det ville bli gratis inngang til en forestående kamp. Og det er riktig om man møter til kamp uten billett så vil man få utdelt en billett uten å måtte betale for den. Selvfølgelig betinget av at det er flere plasser igjen på tribunen. Men dersom noen ville forhåndsbestille billett slik at de fikk plass på et fritt valgt felt så må de av tekniske grunner ta betalt for billetten. Og de satte beløpet til symbolske 1,- kr. Så er det at noen setter kaffen i vrangstrupen – eller lignende – og bemerker at 1,- kr. ikke er ensbetydende med gratis. Selvfølgelig har de rett. Men så kan man spørre seg: hvor mye får man for ei krone? Og: hvor mange kroner kaster folk fra seg daglig?

I 1964 kostet et eksemplar av avisa Nordlys 1,- kr. i løssalg. Ifølge SSB tilsvarer dette knapt 11 kr. i september 2016. Sommeren 1964 hadde jeg min første betalte jobb. Nemlig salg av avisene Nordlys og Tromsø rundt omkring i Tromsøs gater. Og gjorde man ting riktig så fikk man en fast kundegruppe og hadde sikret seg en basisinntekt. For lønna var basert på resultat. Vi avisselgerne fikk beholde 10% av den krona vi hanket inn. Og på en svært god dag kunne disse 10%-ene bli til opptil flere kronestykker.

Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at fortjenestepotensialet kunne økes. Kun ved å legge ned litt ekstra innsats. (Her burde kanskje enkelte heltidsavlønnede i drømmeyrker – eks. fotballspillere – følge med: innsats kan gi økonomisk resultat). Min personalansvarlige som avisgutt var en alle tiders voksenperson. Jeg vet ikke hva han het. Men for oss avisguttene gikk han under tilnavnet «Le». En rolig og sindig kar. En du kunne stole på. Og en som stolte på deg. Avisene du tok ut ved start på dagen ble sirlig notert i en stor bok. Og når du endelig pakket sammen for dagen så gjorde du opp for deg hos «Le». Han var sjefen for oss. Guruen på pakkeriet som samtidig administrerte oss småpøbelen som ville tjene noen kroner.

Ekstrainnsatsen som ga betydelig vekst i inntektene mine bestod ganske enkelt i å møte opp tidligere enn normalt. Dermed kunne jeg hjelpe «Le» på pakkeriet. Og som belønning for denne innsatsen ble jeg tildelt at varierende antall «gratisaviser». Avhengig av innsats. «Gratisaviser» fungerte ganske enkelt på den måten at de ikke ble oppført i boka. Så ba du f.eks. om 20 aviser og fikk 24 så hadde du 4 gratisaviser. Aviser du kunne beholde hele omsetningen for. På denne måten fikk min dagslønn kraftige hopp opp fra et par-tre kronestykker til gjennomsnittlig et sted mellom 6 og 8 kroner. Og på skikkelig gode dager kan jeg huske at jeg satt igjen med over 10 kroner. Selv om jeg var den siste i gata med sykkel ble jeg som avisselger den første i gata med Crossmaster. Kulere sykkel fantes ikke. Så å møte opp litt over kl. 6 på morgenen i stedet for nærmere kl. 8 kunne gi godt med ekstrainntekt.

Hva bestod denne ekstrainnsatsen i? Jo, pakking av aviser som skulle sendes avgårde. Mye av dette skulle med distriktsbussene (aka. «bon’bussan»). «Le» tok seg av de store pakkene. Jeg fikk i oppdrag å plukke rett antall til de små pakkene. Og pakke disse inn. Til det brukte vi en pakkemaskin. Avisene ble rullet sammen og rundt dette ble det slått et gråpapirbånd med mottakersted, antall osv. på. Så dyttet man denne rullen inn i pakkemaskinen og holdt den der mens maskinen slo ei snor rundt den og knytte det hele stramt. Storveis jobb for en 8-åring. Betjene et slikt vidunder av en maskin.

Men belønningen for ekstra innsats bestod ikke bare av gratisaviser. Som førstemann på jobb blant avisguttene stod jeg først i boka til «Le». Dermed var jeg den første som fikk mine Nordlys. Og jeg lå først i løypa av de som løp avgårde til Tromsø for å hente dagens bunke der. Førstemann til mølla får først malt. Og førstemann i gata med begge avisene kunne hanke inn noen ekstra salg. Kan hende ga «Le» meg et ekstra forsprang på de andre for merkelig nok var jeg nesten alltid først nede i Bladet Tromsø.

Man kunne lære så mye av en slik jobb. Det ene har jeg allerede vært inne på: tillitsforhold mellom arbeidsgiver og ansatt. Men jeg lærte også mye annet. Én av episodene jeg minnes fant sted i sørbyen. Et lystig lag på tre-fire herremenn stanser avisgutten og gir inntrykk av at de vil handle. En av dem skal bare først «kjike litt i frimerket» (se i avisa). Han ender opp med å bla gjennom hele og knaser den sammen som uselgelig tilbake til meg sammen med et «æh, det stod jo ikkje nåkka der». Da lærte man at de du kanskje kan stole minst på er de som sitter best i det. For slik kunne en voksen gi en åtteåring et solid tap på én krone.

Det skulle gå omkring tyve år til neste krone-episode jeg mener er verdt å ta med. Ei historie for forlengelse – ikke av livet, men av kjeften. Det er en fin lørdags formiddag en sommer i Tromsø. Jeg er taxisjåfør og har fått en passasjer som har handlet i byen og nå skal hjem til Kroken. Hun er av det pratsomme slaget. Midtveis på Tromsøbrua passerer vi et par som står der og kliner. Dette finner hun åpenbart som så merkelig at hun kommenterer det ekstra saftig. Som om de holdt på med langt mer intime saker. Jeg prøvde å roe henne ned med å si at de nok «bare tørrkjontes» (Verbet «å kjone» fantes ihvertfall tidligere i Tromsødialekt.) Dette fant hun så ustyrtelig morsomt at hun lo flere kilometer nordover mot Kroken (For de lokalkjente: Til vi var på høyde med TK = Troms Kraftforsyning. På skriveren i taxien kunne man av og til få beskjeder. Og man visste å passe seg om beskjeden inneholdt forkortelsen TK. Stod det f.eks. «TK ved TK» så visste vi det var trafikkontroll ved TK). Min belønning for å ha muntret henne opp fikk jeg ved reisens slutt. Høytidelig overrakte hun meg én krone i tips. Med følgende beskjed: «Husk, ikkje drikk det opp. Bruk det på sko tell ungan. Husk: sko tell ungan!»

Kanskje er det rester av slike krone-opplevelser som fortsatt sitter i. For jeg tar meg selv ofte i å undres over hvorfor folk kaster bort kronestykker over alt. I form av fullt pantbare flasker. Rett nok er de bare verdt én enkelt krone hver for seg ved retur. Men mange bekker små… Og er de bare store nok er de verdt hele to og en halv krone.

You may also like

Annonseblokkering funnet

Vennligst støtt oss ved å slå av AdBlocker-tillegg i nettleseren din for vårt nettsted.