«Du vet, fru NN, sånne som deg lever ikke så lenge!» Dette klarte en primærlege å vri ut av seg til en av sine pasienter en gang på 70-tallet. Min tro på at autoritetene satt med svarene var forlengst fordunstet. Og heldigvis gikk utviklingen sin skjeve gang dithen at flere har våget å stille spørsmål ved hvordan enkelte tror de kan bruke – og misbruke – sin maktposisjon til å dukke andre under.

Lenge var det slik at de sentrale personene i bygd og by var slike som lensmannen, legen, presten og læreren. Alle var selvfølgelig menn. Og alle var de i posisjon til å ha det siste ordet i mange ulike saker. Også saker langt utenfor de fag de hadde lest. Jeg kom på denne uttalelsen fra en lege da jeg leste et blogginnlegg annet steds. Også der er det nemlig et eksempel på at ansatte i helsevesenet ikke alltid har finfølelse nok til å kunne behandle pasient og/eller pårørende med en passelig mengde respekt.

Disse to eksemplene er ikke ment å brukes som eksempler på at det står verre til i helsevesenet enn i andre deler av samfunnet. Men hver for seg er de eksempler på at det også i helsevesenet finnes klare forbedringspotensialer. Og helsevesenets kunder er jo oftere i en mer sårbar situasjon enn nærbutikkens kunder.

Det første eksemplet fra 70-tallet kan jo selvfølgelig avskrives med at «det var jo andre tider den gang da». Bevares. Det har rent mye vann ut i havet siden den gang. Men jeg vedder på at det fortsatt finnes like ufølsomme hvitkledte der ute også i dag.

For kort tid siden fikk jeg tilsendt en sak der en helsearbeider gir uttrykk for følgende: hadde det vært utvist adekvat oppførsel så osv. Og jeg spør meg selv: hvorfor bruke uttrykket «adekvat oppførsel». Ikke bare pga. bruken av ord som ikke nødvendigvis er dagligtale for alle. For meg blir dette et eksempel på at helsearbeideren – rett nok ikke i utøvelse av sin profesjon, men dog – mener at han har oversikt over hva som er adekvat oppførsel. Og hva som ikke er adekvat oppførsel. Enda verre blir det når det som viser seg å regnes som adekvat oppførsel er denne helsearbeiderens formening om eneste riktige oppførsel. Jeg undres da på hvordan han behandler sine pasienter? Han er i posisjon til å stille krav til pasienter, til å legge opp behandlingsopplegg for pasienter og til å kreve endring ved pasienters arbeidssted, hjemmesituasjon osv. Og så mener han å ha den gudegitte gaven at han alene vet hva som er adekvat oppførsel? Han søker å frarøve andre retten til egne meninger. Og i beste fascistiske tradisjon søker han å forme mennesker til å forfekte den ene sannheten.

Dette er et eksempel på avsenderorientert kommunikasjon. Avsenderen mener å besitte en kunnskap som han mener mottakeren har behov for. Og avsenderen velger å beskrive dette i sitt språk. Derigjennom ønsker han å overbevise mottaker om sin egen overlegenhet. Det samme fenomenet ser man f.eks. når en teknolog (som meg) velger å beskrive noe kun gjennom ord og uttrykk som er mest vanlig kun blant teknologer (fysjom). Dette kan jo fungere, men bare dersom mottakerne befinner seg på samme faglige nivå. Men den som vil nå frem, den som vil endre noens oppfatning bør alltid tilpasse seg mottakerens språk. Derigjennom kan man skape rom for en dialog. Hva så om det betyr at man må bruke et enklere språk? Finnes det ord som er for enkle? Det beste er vel om man uttrykker seg tydelig? Avmystifisering og forenkling gir ofte store aha-opplevelser. Enkelhet er rett og slett ‘konge’.

I gjøren og laden minner denne helsearbeideren meg om en byråkrat som starter minst hver femte setning med «Det er klart at osv.». (Når jeg har vært riktig lei av hans påstander har jeg frekt nok beskrevet det som om hver andre setning starter slik.) Gjennom denne åpningen mener jeg han signaliserer at han vet svaret, han vet hva som er rett. Og underforstått så er alt annet uriktige fremstillinger. Han ønsker å legge enhver motstand mot sin egen tolkning helt død. Denne staheten har gitt nok opposisjon til at han har gått ut offentlig og belagt sine slutninger med følgende visdomsord: «Ja, jeg har makt. Og jeg bruker den.» Det heter at man i nordnorsk tradisjon bruker vett mot uvett. Men jeg vil påstå at det i mange sammenhenger er totalt bortkastet å bruke energi på å forsøke å snu uvett.

Språk er makt. Og gjennom språk kan du forsøke å tilrøve deg makt. Maktbruk som kanskje er totalt malplassert. Maktbruk som både grenser til, og går over streken. Maktbruk som blir til overgrep.

Jeg kan ikke helt slippe dette med «adekvat oppførsel». Og en liten, men fantastisk bok som har blitt med meg fra biblioteket minner meg på dette «uttrykket» igjen. «Da du forsvant» av Iben Sandemose er en bok om å miste sin kjæreste, tiden før og tiden etter. Og om det nye livet etterpå. Og om møtet med helsevesenet. For så stor tiltro har vi til at de hvitkledte/grønnkledte har rett i sine uttalelser at man ter seg deretter. Når så virkeligheten viser seg som annerledes, når døden kommer fortere enn hva man er forespeilet så kan det føles riktig å beskrive en av aktørene som «han kødden av en kirurg».

Livet er for kort til at man skal la seg knekke. Det være seg av helsearbeidere, byråkrater eller andre som tror de kan seire på alle fronter med en språkbruk som demonstrerer et forkvaklet menneskesyn. Vi har fritt behandlingsvalg og kan snu oss til helsearbeidere som utviser større respekt for mennesker. Og vi kan søke veier forbi allverdens byråkrater. La dem dø ut med minimalt med arbeidsoppgaver. Ihvertfall håpe på at vi kan få det til.

Sukk. Spar meg for slike autoriteter. Kun autoriteter som lar seg utfordre og er åpne for andre synspunkter fortjener livets rett.

PS: Bildet på denne siden er tatt på Ullevål Sykehus sommeren 2011. Jeg var ganske så imponert over manglende renhold på en slik arbeidsplass. Jeg delte bildet i sosiale medier under tittelen «En hybelkanin har tjent sin første krone». Jeg sendte også bildet til daværende helseminister. Fikk aldri noe svar. Nesten 5 år senere lagde NRK en sak om hybelkaniner på Radiumhospitalet.