Tim O’Reilly visste nok at det ville være lukrativet for forlaget hans når han “lanserte” begrepet Web 2.0 for noen år siden (han var vel ikke den første, men den som klarest så inntjeningspotensialet: revitalisering av web-bøker). Fortsatt kjører de inntekstbringende Web 2.0 summits og Web 2.0 expos. At de betalende deltagerne av og til er så selvopptatte at de ikke gidder lytte til storheter som Lou Reed er en sak for seg. Noe helt annet kanskje det at de vel burde kutte repetisjonene og se mer fremover?
Eller kanskje ikke? Nylig hadde Aftenposten en sak under den tåpelige tittelen Ser gull i nytt nett. Hallo! Det er ikke noe nytt – selv om det er nytt for noen. Når noen overivrige konsulenter begynte å snakke stort om IKT som noe annet og mer enn IT så var det ikke begrunnet i noe mer enn at de her så et inntjeningspotensiale i mer tåkeprat. At Aftenposten løper tåkepraternes ærend for å hjelpe dem med salget av nye konsulenttjenester er trist. Når selv teknologijournalister ikke klarer å se hva som skjuler seg bak ny-ordene er det ikke mindre vanskelig for den enkelte teknologikjøper eller forbruker.
Misforstå meg rett. Web 2.0 er interessant. Enda mer interessant er Web 3.0 (og, Aftenposten, dette er slett ikke noe man kun snakker om i USA). Men når lykkejegere, konsulenter, coacher og foredragsholdere gjentar mantraet Web 2.0 mot betaling som den ultimate løsningen for sine tilhørere og pressen samtidig hausser dette opp til “dette er fremtiden” så blir dette selvoppfyllende profetier. For hvilken web-kjøper vil nå våge seg med et kundeforhold til noen som ikke er profilerte “Web 2.0-ere”?
