9. juli: Figline – Alassio – Cerro

560

Så er det på tide å si takk for i år. Vemodig. Men vi kommer vel tilbake en gang? Hvem vet. Med dette vertskapet er det slett ikke umulig.

Deretter starter ferden nordover. Men med flere ulike avstikkere enn på veien nedover. Hopper på motorveien i Incisa og etter å ha passert Firenze drar vi rett ut mot kysten – vestover – for å følge denne nordover.

Etter hvert som vi kommer lenger nordover blir motorveien mer og mer et fantastisk byggverk. Like før og etter Genova er den en kombinasjon av tuneller og broer i et evig sikksakk over – og under – tettsteder. Og fantastisk utsikt. Bare så synd at vi flyr for fort forbi.

Vi når Alassio – delvis etter plan – som et sted for lunsj. Det var her Thor Heyerdahl tilbrakte sine siste år. I et land der man kanskje i større grad hadde tro på hans tanker og idéer. Dessverre er det ikke det aller beste været. Men det blir lunsj på stranda i Alassio.

Regnværet jager oss tilbake til bilen raskere enn vi kanskje ellers ville gjort. Så tilbake til motorveien. Litt tilbake østover igjen mot Genova for å ta motorveien nordover mot Milano.

Det er ikke Milano som er målet for første dagsetappe. Så vi svinger ikke innom motebyen engang. I 1983 var jeg i Italia for første gang. På konferanse i Varese og ble plassert på et lite hotell ved Lago Maggiore. Landskapet der er bare så stilig. Så vi søker oss inn mot Lago Maggiore og ender i Cerro. Ikke idyllisk som postkort-idyllisk. Og med regn i lufta virker stedet mer grått enn det egentlig er. Rimelig overnatting på et svært enkelt hotell. Middagsmulighetene er få. Ender opp med å spise på hotellet som har bedre servering og kjøkken enn rom. All maten er basert på råvarer fra Lago Maggiore, altså sjømat i en eller annen form.

Da vi sjekket inn på hotellet så vi en scene på gressplenen utenfor hotellet, ned mot innsjøen. Plakatene utenfor forteller om 3 dager med konserter i lille Cerro. Og jo, det skal bli musikk kl. 22.00 dersom det ikke blir regn. Regnet ligger der på lur hele tida. Men kl. 22.00 går Rad1 på scenen. De sliter med en monitor som ikke vil oppføre seg slik at det blir mye testing i tre kvarter. Kun batteristen får lekt litt fra seg. Endelig tar de fatt. Og de lever opp til beskrivelsen av seg selv som gruppen som planker andre, deriblant Queen.