Utrolig hvor mange som mener at et veikryss et sted i Norges plutselig kan betegnes som «Norges Toscana». Det siste eksemplet på dette er Geir Salvesen som i Aftenposten omtaler en (gård i) Lier som Norges Toscana. Og ved Mjøsa sitter noen freidige sjeler som mener de er Norges Toscana. Og jammen er det ikke noen som mener at en stusslig holme i Mjøsa skal kunne kalles Norges Toscana! Og drar man litt rundt omkring langs Mjsøa dukker det sannelig opp flere steder som kaller seg Norges Toscana. Til og med Gjøvik mener de kan kalle seg slikt. Og Carsten O. Five skal ha uttalt at Norges Toscana er i Lommedalen. I bartelandskapet nordom Trondheim mener man også at man har Norges Toscana. Heldigvis finnes det en trønder (?) som prøver å dra disse drømmeriene litt ned på jorda. I Stavanger lever de sannelig ikke bare av oljeindustrien. For der mener de også at de har Norges Toscana. Og tror du ikke at det finnes de på Sunnmøre som mener at de er Norges Toscana. Kanskje har de smakt for mye på den vinen de tror de skal lage? Og sannelig finnes det ikke de som mener at Østfold er Norges Toscana. De får til og med hjelp av NRK til å spre det vanvittige budskapet. Til og med Skiforeningen mener de har funnet Norges Toscana. Skal galskapen ingen ende ha?
Heldigvis finnes det nordmenn som avkrefter at Roa er Norges Toscana.
Det blir ikke noe bedre av at samme galskap og sykdom også finnes andre steder i verden. I Sverige mener noen at Toscana er i Carlshamn. Andre mener det er i Dalsland. Atter andre mener det er i Uppland. Og for noen år siden mente noen at de skulle skape Sveriges Toscana i Stora Skedvi. Og selvfølgelig finnes det noen i Skåne som mener at litt vin kan gjøre stedet til Sveriges Toscana. Det finnes til og med husleverandører som mener at deres byggeprosjekt er midt i Sveriges Toscana. Galskapen vil ingen ende ta!
Er det bare i Norge og Sverige man er så håpløst skrudd sammen? Og hva er årsaken til denne galskapen?
Danskene er selvfølgelig ikke bedre. Man snakker om ambisiøse utviklingsstrategier og skal bli Danmarks Toscana. Ja, man har til og med spurt innbyggerne om hva som må til for å bli Danmarks Toscana. Og man inviterer til og med livsstilsjournalister (dobbelt-sukk) og får dem til å uttale at «dette er Danmarks Toscana». Alt for at man skal få mer positiv omtale i utenlandske medier. Mer pengesterke turister. Og flere kroner på konto. Beveger vi oss fra Fyn og over på Sjælland finner vi selvfølgelig andre som mener at dette er Toscana. For her går det fra svin til vin. Men som ved en skjeebnens ironi ender enkelte slike saker å gå fra svin til til til flopp. Det er nesten så jeg gleder meg.
I det jeg er i ferd med å miste troen på oss skandinaver reiser jeg en snartur vestover. Som vikingene gjorde. Og sannelig. I England vil det om kort tid lanseres en bok om England’s Tuscany. Nå står jeg i alvor i fare for å miste troen på menneskeheten som sådan. Ihvertfall når det kommer til tåpelig markedsføring.
I sin streben etter å lokke til seg turister faller mange reiselivsvirksomheter – og tilliggende herligheter – for fristelsen til å presentere seg selv som noe de ikke er. Ærlighet er ikke lenger en æressak.
Italienerne kan selv feile fundamentalt i bruken av stemningsbilder fra Toscana. For et par år siden ble det laget en kampanje med tittelen «Divina Toscana». Her ble det bygget rundt photoshoppede bilder som i sin pastellidyll ødela det hele. Ja, man kastet til og med inn bildeelementer som slett ikke hadde noe med Toscana å gjøre. Men så møtte da også kampanjen motbør. Tittelen «Divina Toscana» spilte jo selvfølgelig på tittelen på Dantes mesterverk «Divina Comedia» og bildene var utsmykket (sukk!) med sitater derfra.
Jeg har kjørt gjennom Lier en rekke ganger. Jeg har tatt tog gjennom Lier. Jeg har stanset i Lier. Aldri har det slått meg at dette kan tolkes som Norges Toscana. Det er fint lite som minner meg om variasjonen i landskap som man f.eks. kan se på bildene hos tuscanypictures.com. For noen år siden kjørte vi gjennom landlige områder sør i Toscana. Steder som på mange måter var ganske så øde. Men likevel ikke øde. Kilometer på kilometer med dyrket åkerlandskap. Ikke bare kilometer. Men milevis. Kjører du f.eks. fra Bagno Vignoni sør for Siena (i Toscana) til Acquapendente i Lazio langs SR2 så har du over 5 mil med sammenhengende jordbruksområder og lite bebyggelse. Og da vi var omtrent halvveis kom jeg i skade for å tenke på disse tullete «Norges Toscana»-greiene. Så jeg sa at nå er vi sikkert midt i «Italias Lier». Da lo vi godt. For vi var bare halvveis. Og hadde passert flere titalls områder på størrelse med jordbruksområdene i Lier. Minst.
Vi har fartet en god del rundt i Toscana. Ikke bare langs de brede og turistfylte rutene. Vel så ofte ute på små veier og til små og bortgjemte steder der du nesten er alene som veifarende. Ihvertfall støter du svært sjelden på andre turister. En god venn av oss, født og oppvokst i Toscana, mente at vi nok kjente Toscana på mange måter bedre enn henne. For hun hadde aldri hatt tid tid, eller tatt seg tid, til å dra til mange av disse stedene. Men en ting er vesentlig annerledes i Toscana enn i Norge. Uansett hvor vi har dratt er vegetasjon langs veiene holdt bedre istand enn i Norge. Ikke er det overgrodd av det jeg kaller for søppelvegetasjon her til lands. Vegkanter og grøfter klippes og holdes i orden. Ikke bare er det penere visuelt. Det gir også tryggere og mer oversiktlige forhold. Dessuten lider de ikke av rundkjøringssyken vi lider av her i Norge. Ingen rundkjøringer som er overgrodd av merkelige vekster slik at man ikke kan se gjennom rundkjøringen. Selvfølgelig finnes det rundkjøringer. Men ikke disse mikrosmå som jeg kaller for «wanna-be-roundabout». Og jeg har tilgode å se at det kastes sneiper, engangsbeger eller gatekjøkkenbeger ut fra biler i fart. Det må i så tilfelle være fra en (norsk) turist. Her ser man slikt nesten daglig.
Jeg har reist en del rundt omkring. Alltid når temaet Norge har kommet opp blant utenlandske har jeg valgt enkle fortellinger om hva som kan være Norge. Så nøkternt som mulig. Og jeg har bedt dem se bort fra glansbilder og reklame med følgende budskap:
- budeier står på ei seter og lokker inn kyr,
- solen skinner fra skyfri himmel og særlig idylliske solnedganger,
- budnadskledde forsamlinger over rømmegrøt og spekemat
- og alt annet nasjonalromantisk
I lys av at Norge er kostbart for folk langveisfra, og i lys av at de vil ha begrenset med tid til rådighet har mitt budskap vært enkelt:
Du har lyst å se Norge? Da er det et sted du må dra. Understreker: må. Du må til Lofoten. Fordi Lofoten er Lofoten. Ganske enkelt Lofoten.
Da jeg i 2004 gikk ut av bilen i Regello i Arnodalen og så over mot åsene som rullet bortover i Chianti Classico-området var det som å komme hjem. Ås på ås bort mot uendeligheten. Like beroligende og vakkert som å se utover et vakkert kystlandskap nordpå. Men Toscana er så mye mer enn åser. Skal man kalle seg for Norges Toscana bør man ha dette i minne:
- Toscana er mer enn åser og landskap
- Toscana har vakre strender
- Toscana har asurblått hav
- Toscana var engang del av etruskernes land
- Toscana var arnested for en massiv oppblomstring av kultur, litteratur, kunst, politikk osv.
- Toscana er mer enn vin
- Toscana er mer variert i matkultur enn det en nordmann kan drømme om (når spiste du sist friterte squash-blomster?)
- Toscana er spennende arkitektur med lang historie, byggverk som man den dag i dag undres på hvordan de fikk til for over 500 år siden
- Toscana er ikke bare pizza og pasta, heller ikke bare kjøtt, langs kysten setter man særlig stor pris på alt fra havet
- i Toscana finner du herlige olivenoljer
- Toscana er århundrelange håndverkstradsjoner
- ……………..
Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Om du skulle komme i skade for å lage en flaske vin her i Norge så er du likevel tåpelig om du kaller stedet ditt for Norges Toscana.
Altfor mange tror altså at de vil kunne nå opp i markedsføringsvillnisset om de kaller stedet sitt for Toscana. Altfor mange lar seg lure av dumme markedsførere, reiselivsvirksomheter og tanketomme journalister til å utrope stedet sitt som «Norges Toscana». Start gjerne med vinproduksjon. Men fortell om dine viner som skapt med det særpreget landskapet ditt har gitt vinen. Fortell om jordsmonn, ditt arbeid og dine vinstokker. Om druetypen og hvordan dere har gått frem for å skape denne vinen. Vær ærlig mot dine kunder. Og enda viktigere: vær ærlig mot deg selv. Sånn kan du bygge noe som etterslekten kan være stolte av. Stolt kan de la folk smake og si «Denne Liervinen ble skapt av mine besteforeldre, de var de første som fikk til en vingård her og vi har bevart og foredlet deres metoder. Den bærer preg av Lier og den viser Lier slik vi ønsker at Lier skal vises frem.» Så kanskje du får til en vin som en dag står i hyllene på en enoteca i Toscana. Og stolt kan enoteca’ens innehaver fortelle sine kunder at han har klart å få tak i denne veldig sjeldne, veldig spesielle og vidunderlige vinen fra et sted langt der oppe i nord.
Vin er ikke som brus. Det har noe å si hvor den kommer fra. Hele historien bak den. Og det er morsomt å kunne minnes steder man har besøkt gjennom noe så enkelt som å nyte et glass fra stedet, som f.eks. noe fra Castellare i Castellina:
Om du har noen gårdsprodukter og samtidig leier ut et rom eller to i en av gårdens bygninger så vær ærlig nok til å si at dette er gårdsferie i Norge. Ikke fall for fristelsen til å si at dette er akkurat som på en agriturismo i Toscana.
Drømmer du fortsatt om Norges Toscana? Hvem er da Norges Stefania Sandrelli? Hvem var Norges Botticelli? Hvem er Norges Roberto Benigni? Hvem er ….. ?
– Basta?
– Basta così.
Galskapen fortsetter
Aftenposten prøver seg med ny fortelling om noe som de kaller Norges svar på Toscana (4. oktober 2016). Denne saken er et resultat av et «samarbeid» de har med andre om innkjøp av «forbrukerstoff». Sukk.
