Jeg har i lengre tid lett gjennom noen tusen vinyl- og plastprodukter på jakt etter den beste kombinasjonen av hardrock og jazz. Merkelig nok visste jeg hva jeg ville ende opp med før jeg startet å lete. Jeg visste at jeg skulle tilbake til 1976. Og at det hang tydelig sammen med 1977. På veien til 1976 må jeg derfor først gjennom litt av 1977.

Scenen er rigget for de glade amatører

La meg begynne med fortellingen om kvæfjordingen, harstadværingen og tromsøværingen. En parafrase over de mer velkjente historiene om nordmannen, svensken og dansken. Avhengig av hvem som forteller historien er det én av de tre som kommer godt ut av det. Og siden jeg kjenner denne tromsøværingen noenlunde godt etter å ha sett han i speilet så lar jeg han være «vinner» i dette trekløveret.

Men disse tre: kvæfjordingen, harstadværingen og tromsøværingen var ristet sammen som team i 1977 for å sjekke ut tilstanden til de blivende soldater fra Nordland fylke. I omlag 5 måneder skulle de besøke hvert «avholl» i Nordland, inklusive Bodø. Kvæfjordingen skulle sjekke kandidatenes fysiske tilstand, aka. styrke og kondisjon. Harstadværingen skulle være legens assistent og sjekke urinprøver og holde orden på køen. Ikke ulikt harstadværingers normalopptreden. Og tromsøværingen skulle sjekke eventuell intelligens hos de fremmøtte. Altså: alt i tråd med det man kan forvente av fordeling av arbeidsoppgaver.

I tillegg til vår troika bestod sesjonsteamet av 2-3 personer. En av disse var fast for hele den drøyt 5 måneder lange turnéen: doktor Tangen. Dertil var det flere offiserer fra kaptein og oppover som delte jobben som sjef. Og innimellom fikk vi kastet til oss en rekrutteringsoffiser.

Snart var de 3 assistenter og den faste legen ganske sammensveiset. Sjefene som jo bare var med på hver sin lille bit ble aldri en del av det samme teamet. De ville jo heller ikke menge seg med den gemene hop.

Rutinen var 6 dager jobbing og den syvende dagen, hviledagen, var forflytning. Noen ganger var det pga. Nordlands grisgrendte opplegg også forflytning midt i uka.

Vi har alle kjennskap til mekanismer for overlevelse. For tromsøværingen var det livsnødvendig at han hadde med seg noen kassettkopier av sin vinyl slik at han ikke døde hen på veien. Deriblant ei skive fra 1976. Et stk. medbrakt kassettradio kom godt med som instrument for overlevelse. Men noen hadde med seg mer.

Så hva gjør da våre fire helter i 1977? Ikke har de internett. TVen er bare én kanal – og det er ikke TV på hotellrom. Og Nordland fylke har ikke så mye underholdning å bidra med. Så våre helter underholder seg selv. Da passer det jo bra at både kvæfjordingen og legen har tatt med seg gitar. Og tromsøværingen vil gjerne synge. Mens harstadværingen nøyer seg med tsju-tsju-tsju som skal illudere basstromme. Han hadde jo spilt i korps, må vite. Vi startet på Melbu og var omkring en måned inn i vår turné da vi ankom Fauske (aka. Fausk’). Da var vi allerede så samstemte i musisering på overnattingssted at denne tromsøværingen slo frempå om at vår militærgrønne Ford Transitt burde males rosa og prydes med «Dr. Tangen & his Medicine Show». Hvilket ikke ble noe av.

Men Fauske. Våre 4 helter har vært der noen dager. Det er lørdag og siste dag med kontroll av kandidater fra området. Sjefen for gruppen akkurat da er en uspiselig kaptein som benytter enhver anledning til å hevde at han er fra Tromsø. Bare fordi han bor i en offisersbolig på Gammelgård. Han var fra Sør-Troms. Og han gjentok stadig vekk at hans kone hadde sagt at han var «så flink» siden han hadde reparert hennes briller med lim. Sannsynligvis etter at han hadde knust dem ved å slå til henne. Tosken.

Lørdagen skal feires med noe så uvanlig som middag i hotellets restaurant. Våre 4 helter, de 3 assistentene og legen, starter happeningen sammen med noen øl på et av hotellets rom. Gitarer, øl og sang. En nydelig kombo. Det nærmer seg tidspunktet for bordbestillingen gjort av sjefen. Harstadværingen og legen er lydige og melder seg i god tid i restauranten. Men kvæfjordingen har fått for seg at tromsøværingen bør lære seg å spille gitar. Selv om tromsøværingen sier at det er slagverk som er hans greie. «Tull», sier kvæfjordingen, «du drar ikke damer bak et slagverk.» Selv om tromsøværingen sier at det ikke er damer som er målet, men musikken, så ender de to kumpaner likevel opp med at den ene, dvs. kvæfjordingen, prøver å lære den andre, dvs. tromsøværingen, å spille gitar.

Jeg er usikker på hvor lenge dette undervisningsprosjektet holdt på. Noen minutter? En halv time. Kvæfjordingen er bestemt på at tromsøværingen må lære å holde seg fast i dette instrumentet med kvinnelige former. Om han skal dra kvinner. Men tromsøværingen gir opp.

Noe forsinket ankommer kvæfjordingen og tromsøværingen bordet i restauranten. Sjefen er sur. Harstadværingen er som vanlig underdanig og sier ikke et ord. Legen har gitt opp både sjef og harstadværing og er i sin egen boble. Alle har de pyntet seg i henhold til datidens krav: jakke og slips.

Sjefen ser strengt på kvæfjordingen og tromsøværingen som ikke har på seg jakke og slips. «Her er det krav til antrekk. Slipstvang!», melder han. Kvæfjordingen og tromsøværingen ser seg rundt i lokalet. Og finner ut at det slett ikke foreligger noe slikt krav. Nesten ingen andre menn i lokalet tilfredsstiller sjefens krav. Hadde alle menn uten slips forlatt restauranten vil omsetningen den kvelden fått seg en solid knekk. Vel, vel.

Det hender i blant at to sjeler kan ha samme tanke. Så skjer i dette tilfellet. Kvæfjordingen og tromsøværingen setter seg ikke ved bordet. De sier ikke et ord. Trenger ikke avtale noe som helst. De bare forlater restauranten. Sekunder senere er de for første gang denne uka nede i baren i kjelleren på hotellet. De finner hver sin barkrakk hos Charlie. De er Charlies eneste kunder denne lørdagskvelden. Og der inntar de sin middag. De lytter til Charlie og tester de drinkene han mikser. En sunn og næringsrik middag.

Et par timer senere er kvæfjordingen og tromsøværingen mette og tilbake i hotellets restaurant. Der er sjefen enda surere, harstadværingen enda mer underdanig og legen enda mer i sin boble. All matservering er over. I stedet har et omreisende danseband inntatt scenen. Snart danser både kvæfjordingen og tromsøværingen med noen av gjestene. Mens sjefen, harstadværingen og legen ikke får seg til å by opp noen som helst. De innser kanskje at rett nok har de inntatt fast føde, iført slips. Men sosialt har de nok tapt.

Et perfekt lydspor

Et viktig lydspor for tromsøværingen på denne turnéen var et forholdsvis ferskt album av Rory Gallagher. Albumet «Calling Card» inneholder en rekke gromlåter. Tittelkuttet er en soleklar vinner i bluessjangeren. Men før man kommer til det kuttet slås ihvertfall jeg i bakken av låten «Moonchild». En rå kombinasjon av en hardrocka plattform av trommer og bass der Rory triller ut strålende jazzfraseringer fra sin litt slitte Fender Stratocaster. Og vokalen han legger til er, til han å være, nesten kattemyk. Men et kattedyr av den store sorten. Som f.eks. en panter.

På bass: Gerry McAvoy (John Gerrard McAvoy)
På trommer: Rod de’Ath (Roderick Morris Buckenham de’Ath)
Tangenter: Lou Martin

Albumet «Calling Card» er det siste av albumene der de’Ath og Martin var med Rory Gallagher. De valgte andre veier. I de’Aths tilfelle ble veien noe kronglete og kan stå som et skoleeksempel på at man ikke bør løpe for å rekke et tog.

Denne videoen er fra Montreux jazzfestival 5. juli 1985.

Minnelenker

Det er umulig for meg å bla tilbake til den turnéen uten å seile forbi flere av Rorys album. De to mest spilte på vår reise i Nordland var «Calling Card» og «Against the Grain».