Jeg innrømmer det gjerne: jeg fulgte nok ikke godt nok med i historietimene på hverken den ene eller den andre skolen. Noe av det tapte kan man jo ta igjen på frivillig basis senere i livet. Som oftest lærer man masse nytt på denne måten. Og får seg noen skikkelige vekkere.
Historien om Nobile har for meg stått som historien om en dårlig forberedt og gjennomført utflukt i polare strøk foretatt av italienere som kanskje ikke hadde det beste utgangspunktet. Ihvertfall var det slik jeg minnes det ble fortalt da jeg vokste opp i Tromsø. Den store polarhelten vår, Amundsen, døde på grunn av feil som Nobile gjorde. Jeg gjorde ingen forsøk på å finne andre fortellinger den gang da. Jeg stolte på historietimene, historiefortellerne og media.
Min nyvunne historieinteresse (vel, noen år gammel da) har ført til at en rekke forskjellige bøker og filmer har ramlet ned i hendene mine. Mye polarlitteratur. Og historiene om Hjalmar Johansens ulykke og endelikt ga meg et mer nyansert bilde av vår helt Amundsen. For meg ble Hjalmar Johansen nesten større enn Amundsen.
En stadig voksende Italia-interesse (mat, vin og kultur + språk) har også ført med seg mange ulike typer fortellinger. Og det er denne kombinasjonen av historie generelt og Italia/Norge spesielt som førte til at jeg snublet over denne boka av Steinar Aas. Jeg plukket den til meg utfra en tanke som kanskje var: her skulle jeg få bekreftet hvor dårlig forberedt Nobile og hans følge var. Men så skjer akkurat det motsatte. Det er Nobile som fremstår som fagpersonen og Amundsen ramler bakover i historien som turisten i luftskipets eneste lenestol. En svært forenklet gjengivelse av arbeidet til Steinar Aas mener du sikkert? Jo, absolutt. Altfor enkelt. Men ikke enklere enn det norske media og historiefortellere tidligere har levert. I boka til Aas finnes drøssevis med eksempler hentet fra drøssevis av kilder i inn- og utland.
I et privat brev til Amundsen skrev apoteker Zappfe, Tromsø, følgende om italienernes “deltagelse” i ferden med luftskipet Norge: […]De svarte taterne skulde aldrig været med[…]. Og en Aftenposten-journalist ved navn Odd Arnesen kjører en kampanje med nedrakking av Nobile. Ifølge Arnesen skal Nobile ikke ha vært sin stilling voksen, han skal ha vist nervøsitet og “altfor stor forsiktighet”. Arnesen fremstiller Nobile som om det har rabla for italieneren.
Hvis den fremstillingen som er gitt av ferden med luftskipet Norge i boka av Steinar Aas er i nærheten av virkeligheten så må Zappfes kommentar være i det minste tøvete. Amundsen hadde aldri klart seg – og aldri klart å føre luftskipet Norge over Nordpolen uten Nobile og hans italienske mannskap.
Ifølge Steinar Aas er Fridtjof Nansen en av de få norske stemmene som gir mer nøkterne beskrivelser. I et brev til vennen I.H. Whitehouse i 1928 skal Nansen ha skrevet: […]Den italienske ekspedisjonen var verkelig ein tragedie, og eg har stor medkjensle med den sørgjelege lagnaden han fekk, og med alle dei som omkom. Eg meiner først og fremst at avisene har skulda for det heile. Både i Noreg og elles i Europa har dei vore fylte med all mulig nonsens og det er særs beklagelig. Det har berre bidratt til å gi folk eit fullstendig feil bilde av kva som skjedde. Det resulterte òg i mange redningsekspedisjonar utan plan og under dårlig organisering, i staden for å vente på dei ekspedisjonane som hadde størst sjanse for å lukkast, og det var utan tvil dei store isbrytarane.[…]
Wow. Ikke bare gir Nansen cred til Nobile. Han peker også indirekte på at Amundsens redningsaksjon med flybåten Latham like godt kunne vært ugjort. Amundsen satte selv eget og Latham-mannskapets liv på spill i en redningsekspedisjon som kanskje mest var tenkt som en handling der Amundsen ville vise seg større enn Nobile.
Men jeg kan jo ikke slippe historien kun med bakgrunn i en nordmanns beskrivelser selv om den er så annerledes enn det jeg tidligere har fått med meg om luftskipene Norge og Italia. Så jeg ber biblioteket skaffe meg et eksemplar av “Männen på isflaket : med “Italia” till Nordpolen” av tsjekkeren Franz Behounek som var med på begge ekspedisjonene. Denne boka ble oversatt til svensk i 1928. Men er ikke utgitt på norsk. Er det fordi vi ønsker å tie ihjel alle alternative historier om norske storheter?
