Drittkonservering

av thore
0 kommentar

drittkonservering

Gjennom flere år har jeg observert en stadig økning i et fenomen som jeg stiller meg litt undrende til. Jeg har valgt å betegne fenomenet som «drittkonservering» siden det er mest nærliggende å tro at det er dette noen ønsker å oppnå.

Konservering kan jo foretas på så mange slags vis. Og det er så mye som kan konserveres. Ikke bare matvarer. Hensikten med konservering er jo å forsinke nedbrytning. Og siden 60-tallet har ofte plast vært benyttet som et hjelpemiddel i så måte. Hvor heldig man har vært med bruk av plast til konservering er det kanskje delte meninger om. Og plast finnes jo i svært varierende kvaliteter. I landbruket har det jo gjennom de siste to tiårene vært en drastisk økning i bruken av plast ved at man har innført traktoregg. Stygt er det. Og er man nå så sikker på at avfallet etter eggene behandles på en egnet måte?

Mer uheldig var man vel i Oslo kommune for noen tiår siden? På begynnelsen av 90-tallet oppdaget man at man ikke kunne ha så rask gjenbruk av kirkegårdsplasser som tidligere. For når man prøveboret tidligere gravplasser med kistebor fikk man opp for mye rester av forrige «beboer». Dette skyldtes at man ti-tyve år tidligere hadde syntes det var praktisk om likene ble svøpt i plast før de ble gravlagt. At E-stoffer vi inntar også bremser nedbrytningen var kanskje også en medvirkende faktor.

Men så til denne moderne drittkonserveringen. Her benytter brukerne nesten alltid sorte plastposer. Og posene er relativt små. I disse posene anbringer de så avføringen som deres firbente venner kommer i skade for å produsere. Deretter knytes posene godt igjen. Nå er altså dritten lagret ganske så lufttett. Deretter anbringer de så disse posene der de finner det for godt.

Jeg kom i skade for å kommentere den litt underlige utplasseringen av slike poser via Twitter for mer enn fem år siden. Det var etter at jeg hadde observert tre slike igjenknyttede poser like under en søppelboks langs en gangvei sentralt i Asker. Posene skinte som nye og kunne ikke ha ligget der lenge. Søppelboksen drøyt halvmeteren over disse posene var ganske så tom. Så uberørt var posene at de neppe var dratt opp av søppelboksen av dyr e.l. Min konklusjon ble da at her hadde nok de som hadde stått bak drittkonserveringsprosjektet selv plassert posene der med viten og vilje.

Det gikk ikke mange minuttene før en tidligere B-kjendis responderte på Twitter. Han mente jeg burde vite at det var altfor få søppelbokser, og at det var derfor slike sorte poser ble plassert slik. Jeg våget meg frempå med en liten undring: skulle det å legge posene like under en søppelboks være en slags demonstrasjon mot at det var for få søppelbokser? Hans reaksjon på min undring var ganske så krass. Og han oppfordret meg til å ta en tur rundt Sognsvann fordi der, ja der var det virkelig få søppelbokser. At drittkonservering observert på en gangsti i Asker skal ha noe som helst med Sognsvann å gjøre finner jeg smått merkelig. Men det er klart, en tidligere redaktør for et såkalt tidsskrift må jo få lov til å opplyse meg om at det er få søppelbokser nettopp ved Sognsvann. At han i samme åndedrag kunne få kalle meg for dum var vel bare rett og rimelig.

Nei, det må ligge andre forklaringsmodeller bak når hundeeiere ikke klarer å anbringe de sorte plastposene i søppelbeholdere. Latskap er det vel neppe? Så da er det kanskje heller et utslag av muskelsvinn og sterk reduksjon av evnen til å bære noen gram over en avstand på et titalls meter eller så. Slikt muskelsvinn vil jo også kunne forklare hvorfor de ikke klarer å løfte posen opp dersom søppelboks eller søppelbeholder har åpning/luke over håndhøyde. Her må noen trå til og sette opp treningsprogram som kan motvirke slikt muskelsvinn. Det må selvfølgelig bli et treningsopplegg i regi av det offentlige. Hvem ellers skal kunne finansiere det?

Det kan også synes som om det er litt sammensatt sykdomsproblematikk blant disse drittkonservatørene. Jeg har nemlig forsøkt å ta et slikt prosjekt opp med en drittkonservatør en gang. Dette ligger noe tilbake i tid. Men mine muntlige forsøk på å oppnå kontakt med konservatøren gikk upåaktet hen. Dermed så er det altså også utfordringer vedrørende hørsel.

Bildet over er tatt ved en av Askers perler: Semsvann. Der finnes det fine turmuligheter. Rusler du stiene og gangveiene rundt Semsvann vil du tilbakelegge nærmere 5 kilometer. Og velger du vanligste rute så har du i tillegg lagt bak deg tilsammen ca. hundre høydemeter opp. Og heldigvis, også ned igjen. Altså er dette en fin arena for en rusletur som tilsvarer noe av det man minimum bør bevege seg daglig. På runden rundt vannet er det flere steder der det er både forlokkende og tiltalende å slå seg ned noen minutter. Kanskje nyte en medbrakt kopp kaffe eller annet? Det er på et slikt sted dette bildet er tatt. En piknik i det fri blir litt annerledes når drittkonserveringsprosjekter kommer tett innpå. Ihvertfall for meg.

Nedbrytningstida for plast av typen som disse posene er laget av er mellom 10 og 20 år. Hvor fort posene brytes ned avhenger jo av mange forhold. Misforstå meg riktig: jeg mener ikke at hundeeiere/hundeluftere skal slutte med å plukke opp dritten, men: nedbrytningstida for det som er inni posen er drastisk mye kortere. Hundeeiere som tviler på denne påstanden kan selv gjøre et enkelt forskningsprosjekt:
Finn et høvelig emne etterlatenskaper fra hunden. Del dette i to. Pakk ene halvparten i en slik plastpose og knyt godt igjen. Anbring den andre halvparten i en skål e.l. Sett så disse to, posen og skålen, ved siden av hverandre på dertil egnet sted. F.eks. kjøkkenbenken eller nattbordet. Notér dato for når du startet prosjektet. Notér dato for når alle rester er borte. Sammenlign tidsbruk. Siden sollys og vær og vind vil kunne gi en raskere nedbrytning av både pose og innhold kan forsøket også gjøres utendørs. Bare husk å sikre mot nedbrytningsbistand fra insekter eller annet. Lykke til.

PS: Oppdatering 19. mai:
Jeg kontaktet Språkrådet for å høre om de hadde vært borti dette sammensatte ordet tidligere. Deres svar var: «Nei, det har vi ikke, det virker som det er ganske nytt. Det blir stadig laget sammensatte ord i norsk for å beskrive virkeligheten fra ulike synsvinkler.» Kanskje var jeg den første?

You may also like

Annonseblokkering funnet

Vennligst støtt oss ved å slå av AdBlocker-tillegg i nettleseren din for vårt nettsted.