Den begynte sitt liv i Asia. Kanskje det var på en sykkelfabrikk i Kobe i Japan. Eller kanskje det var på en fabrikk i Taiwan. Stolt våknet den til et fullkomment liv på et samlebånd sammen med så mange andre brødre og søstre. Ryktene gikk om hvor i verden de skulle reise til når de en gang var ferdig montert. Det vil si, ferdig ble de vel ikke helt på fabrikken. Den endelige ferdigstillingen skulle skje hos noen som ble kalt forhandlere. Det skjønte selv sykkelen at den måtte. For at den skulle ta minst mulig plass på reisen ut i verden var nemlig kontakten mellom forhjul og styret ikke helt perfekt. Og pedalene satt ikke riktig.
Likevel, sykkelen var ganske så kry der den ble flyttet fra samlebåndet og over i pappesken. På rammen stod det med flotte bokstaver «Nishiki». Og det samme gjorde det på alle dens søstre og brødre. Noen skulle over til vestkysten i USA, sa ryktene. Noen skulle til Europa. Langt nord i Europa. Drømmen var å ende opp hos noen som ville ta sykkelen med på spennende turer rundt omkring. Ut i terrenget. Langs fine sykkelstier. Eller bare langs helt ordinære gater.
Stolt skulle sykkelen vise seg frem. «Jeg er en ekte Nishiki. Kjenn så lett det er å få meg opp i fart. Girene passer meg perfekt. Sitter du bra, du min venn syklist?» Så reiste den ut fra fabrikken. De var ganske så mange som startet reisen samtidig og dro sammen de første timene og dagene. Etter hvert måtte de skille lag. Noen dro hit. Noen dro dit. Og noen forsvant kanskje for godt allerede på sin første reise. Men de som nådde en forhandler fikk oppleve at de kom inn på noe som ble kalt lager. Der ble de aller fleste stående en stund. Men noen ble plukket ut til å stå i den forjettede butikken. De ble satt sammen. Støvet de kanskje hadde samlet på reisen ble tørket bort. Og lyset ble satt på slik at de skulle skinne stolt i utstillingen.
De aller fleste som kom inn i butikken gikk vel bare rett forbi. Men noen stoppet opp. Kjente på sykkelen. Tok på den. Studerte den. Og av og til var det stemmer som sa «En slik sykkel ønsker jeg meg!». Men andre stemmer sa «Den er for dyr.», «Du må vente til bursdagen din!» eller «Har du spart nok penger?». Til slutt var det en som kom inn i butikken og spurte selgeren ganske så mange ting om ulike sykler. Og som endte opp med å si «Jeg tror vi tar den hvite Nishiki’en der!» «Endelig», tenkte sykkelen, «Endelig skal jeg ut herfra. Ut i friheten. Trille, nei kjøre stolt rundt omkring. Vise frem den flotte kroppen min. Bringe min venn syklisten frem. Over alt han eller hun måtte ønske.»
Hvordan ble livet til denne sykkelen? Om det er det notert så alt for lite. Syklisten fikk det så altfor travelt med alt annet. Sykkelen fungerte. Men dens opplevelser ble ikke nedtegnet i noens dagbok. Til slutt ble den glemt.
Den var fastlåst og glemt. Forbipasserende plukket den fra hverandre. Tok med seg hjul. Tok med seg sete. Tok med seg pedaler. Bit for bit ble den ribbet for mye av sin stolthet. Fastlåst til et sykkelstativ med en lås som kanskje ingen har nøkkel til lenger. «Hvor ble du av, min venn syklisten?» tenker sykkelen der den står utenfor Asker Videregående Skole. Slik endte livet til en stolt sykkel med navn Nishiki.
