Det har rent mye vann i havet siden boka «Vitenskapen og livet – respektløse betraktninger» av André Bjerke ble utgitt i 1958. Det har også rent mye vann i havet siden jeg leste boka første gang. Synet på vitenskap og synet på liv(et) har nok også endret seg mange ganger. Samtidig kan Bjerkes respektløse betraktninger (*) fortsatt fungere som beskrivelser på dagsaktuelle problemstillinger.

Grunntonen i de første kapitlene er basert på fortellinger om skiftende oppfatning av vitenskapelige «sannheter» og håndteringen av disse. Opp gjennom historien har pendelen svingt frem og tilbake flere ganger mht. hva som er sannhet. Løst funderte filosoferinger har nådd status som den eneste riktige fortelling. Blant annet fortellinger om livet, mennesket og hvordan vi har blitt til. Samtidig kan mer grundige arbeider ha blitt stemplet som verdiløse. Meningsmotstandere er latterliggjort. Og av og til drevet så langt at de har tatt sitt eget liv. Når så pendelen svinger tilbake igjen kan det hende at noen posthumt er blitt renvasket. Men hva hjelper vel slikt? Når skolen (**) og/eller kirken baserer seg på at det finnes kun én riktig historie og avviser alle spørsmål omkring riktigheten av den valgte fortelling bremses automatisk fordypning i alternative forklaringsmodeller. (***)

Bjerke tar selvfølgelig også for seg språket benyttet fra vitenskapelig hold. Og om hvordan man gjennom språk kan utøve makt, kåre seierherrer og utpeke kjettere. Et avsnitt i kapitlet «Sosialvitenskap» er så fornøyelig (****) at jeg må gjengi det i sin helhet (uthevinger, kursiv osv. er slik de er gitt i boken):
Sosialøkonomien har hentet sitt begrepsapparat fra den eksakteste av alle vitenskaper: mekanikken. Her er noen av kjernebegrepene: statisk likevekt (f.eks. mellom tilbud og efterspørsel), elastisitet (pris- og inntektselastisitet, «elastisk» og «uelastisk» efterspørsel, elastisitets-koeffisient), treghet (f.eks. i prisdannelsen). Vitenskapen er inndelt i en statikk og en dynamikk, og den er også iført et tillitvekkende matematisk draperi, dekorert med koordinatsystemer og stigende og synkende kurver; differensialregningen kommer inn i bildet gjennom begreper som «grensesnytte», «grenseverdi» og «grenseproduktivitet». Sosialøkonomiens grunnelement er «the economic man», et slags statistisk gjennomsnittsmenneske, som forutsettes å oppføre seg absolutt hensiktsmessig i enhver økonomisk situasjon. Han tilsvarer kulen på skråplanet i mekanikken, det ideelle, friksjonsløse «legeme».

Bjerkes gjennomgang av forskjellige ståsteder i utviklingslæren er direkte festlig. Han trenger ikke plukke fra hverandre argumentene hans spørsmål til ulike vitenskapspersoner avføder. Han trenger bare gjengi dem for at vi skal se det usannsynlige i påstandene. Og komikken. Rett nok hadde vi mindre kunnskaper om dette i 1958, men også da må Bjerkes spørsmål ha avstedkommet mye hoderisting blant de som leste svarene han fikk.

Mens de ovenstående partier er morsomme gjennom den ubegripelighet som fremvises fra vitenskapsfolk så er anekdoten om Roosevelts snuoperasjon fra nei til ja for atombomben bare en kilde til tristhet. Ingrediensene i denne anekdoten er en bankier ved navn Sachs (en av Roosevelts rådgivere), Roosevelt selv og en flaske med konjakk fra Napoelonstiden. Legg til en fortelling om hvorfor Napoleon feilet i en av krigene. Og dermed mener Roosevelt det må handles. Bomben må produseres.

Avslutningskapitlet i boken er en sterk komedie. Det er fortellingen om en køpenickiade iscenesatt av André Bjerke selv. I oktober 1954 har Arbeiderbladet en kronikk av filologen Martin Storhaug. Tittel for kronikken er «Språkets fysiologiske grunnlag» og der hevdes det at avsondring fra en kjertel i brysthulen påvirker språksenteret i hjernebarken. Arbeiderbladet trykker kronikken i sin helhet uten å stille spørsmål ved den. Og fagpersonene som nevnes i artikkelen som referanser for en del av de påståtte funn reagerer heller ikke. Men kronikken er ikke forfattet av en filolog. Den er forfattet av André Bjerke. På mindre enn en time syr han sammen en tilforlatelig tekst som alle tar som god fisk. Selv om han nærmest ber Arbeiderbladet om å foreta faktasjekk før publisering så bryr de seg ikke med slikt. Det hele avsløres ikke før André Bjerke selv etter tretten dager avslører det hele selv. Slik sammenfatter Bjerke sin undring over at ingen reagerte på hans falske kronikk:
«Noen burde ha reagert på teoriens nærliggende konsekvenser. Når dialekter er talefeil, og talefeil kan helbredes ved hormon-innsprøytninger, da må altså dialekter kunne helbredes på Lægevakten! Norskundervisningen ville da kunne besørges som en slags påbudt vaksinasjon. Og siden sproget er et produkt av drikkevannet, skulle f.eks. en mann fra Tanganyika kunne lære seg klingende Oslo-mål ved å drikke Maridalsvann.»

Vitenskapen og livet – og media

Stadig utsettes vi for påstander om at dette og hint er slik og slik. Stikkprøver presenteres som seriøse undersøkelser. Enkel synsing presenteres som undersøkelser blant representative utvalg. Konklusjoner fra forskningsprosjekter forkastes av politiske årsaker. Enkelte utnevner seg selv til forskere og sine presentasjoner som resultater fra omfattende forskning. Uten grunnlag. Og de merkeligste forslag til årsakssammenhenger presenteres utfra enkle presentasjoner av korrelasjon. Er det rart at enkelte ønsker mer matematikk-kunnskap ut til folket?

Og kommer man i skade for å reise spørsmål ved slutninger som dras i slike presentasjoner da er man straks en brysom plageånd. En kjetter slik det presenteres hos Bjerke. For om et magasin (på nett må vite), en radiokanal eller en TV-kanal fremlegger at slik er det så har ikke jeg noe med det. For ikke er jeg i magasinets, radiokanalens eller TV-kanalens målgruppe. Neivisst. Årsakssammenhenger er så enkle å finne for alle. Alle andre enn meg. Dette minner meg om ex.phil-besvarelsen med tittelen «Månens innvirkning på smørets konsistens» som jeg bare hørte gjetord om, men aldri fikk se.

Man skal ikke vikle seg langt inn i forskning og utvikling rundt kunnskapsbaserte systemer før man støter på problemstillinger rundt mengden parametre, avhengigheter parametrene imellom og håndteringen av dette. For å kunne oppnå tilnærmet suksess må systemet takle svært store datamengder selv for et ganske så lite problemområde. Det kan synes som om undersøkelser som legges til grunn for langt mer vidtrekkende konklusjoner for oss i det daglige underkastes langt mindre rigorøse krav.

Det skader ikke om flere tar en titt i boka «Vitenskapen og livet» av André Bjerke.

Verden er ikke slik jeg vil (ha den). En som har en god kommentar til dette er Vasco Rossi:

– – – – –

(*) Rett nok har han kalt denne samlingen respektløse betraktninger, men han yter alle de omtalte stor respekt. Også hans meningsmotstandere. Respektløshet passer bedre som beskrivelse på en del av den motstand hans yttringer ble møtt med.
(**) Her i betydning en faglig disiplin.
(***) President Harry S. Truman skal en gang ha uttalt at han ønsket seg en «one-armed science advisor». Han var så grundig lei «on the other hand». Samtidig er han vel en av de få presidenter som har fått positiv omtale gjennom en poplåt?
(****) Det kan godt hende at man må ha realfagsutdannelse for å finne dette morsomt. Enda mer morsomt blir det når jeg deretter slår opp i Store norske leksikon om «elastisitet – økonomi»: «Elastisitet angis som prosentvis endring i etterspurt mengde i respons på en 1 prosents endring i pris eller inntekt.». Det blir heller ikke mindre morsomt når jeg leser kursbeskrivelsen for «TTK4220 – Dynamikk i sosiale systemer» hos NTNU: «Kurset gir filosofi og verktøy for å kunne modellere og analysere systemer hvor mennesker inngår som «komponenter». Disse verktøy er godt egnet for tverrfaglig arbeid blant annet fordi det kreves moderate matematiske forkunnskaper, men en viss kjennskap til enkle differentialligninger er en fordel.»