Helt fra første gang jeg hørte ordene kannibaler og kannibalisme – og skjønte hva det skulle bety – så var det liksom en type folk og en type aktivitet som hørte til helt andre kulturer og helt andre steder på kloden. Eller en greie blant andre dyreraser enn oss mennesker. Så fant jeg jo etterhvert ut at kannibal(er) gjerne ble brukt som et skjellsord av den hvite mann dersom folk/folkegrupper ikke ville underordne seg den hvite manns regler og religion. Ved å stemple dem som kannibaler, og derved påstå at de bedrev kannibalisme, godtgjorde man sine overgrep mot dem. Og er det egentlige noen forskjell på folk? Kunne ikke også vi europeere ende opp som kannibaler? Svaret som ble gitt var alltid at «selvfølgelig var ikke vi kannibaler».
I Louvre henger maleriet «Le Radeau de la Méduse» av Théodore Géricault (Flåten fra Medusa) (*). Historien bak dette maleriet er grusom. Skipet Medusa gikk på grunn utenfor den vest-afrikanske kysten i 1816. Av de omlag 400 ombord var det bare plass til omlag 250 personer i livbåtene. De øvrige omlag 150 forsøkte da å berge seg på en flåte de bygde av mastene og planker fra skipet. Da flåten endelig ble funnet 13 dager etter at de forlot skipet var det bare 10-15 overlevende igjen.
Théodore Géricault intervjuet noen av de overlevende. Fortellingene var grusomme. Flåten kunne ikke bære dem alle. Ikke hadde de mat nok heller. Så de svakeste ble kastet overbord. Og etterhvert spiste de som var igjen på flåten hverandre. Théodore Géricault studerte selvfølgelig metodene til andre malere som hadde forsøkt å gjenskape dystre øyeblikk på lerret. Deriblant Caravaggio. Men Théodore Géricault tok også likdeler med seg inn i atelieret for å studere forråtnelse på nært hold.
Resultatet på det 5 x 7 meter store lerretet er ikke bare dystert. Maleriet avspeiler håp. Er det et skip der langt borte i horisonten som kommer for å redde dem? Noen av de overlevende peker og vifter for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Kanskje finnes det redning. Samtidig er det både døde og døende på flåten. Men håpet lever.
Théodore Géricault ble kritisert av sine samtidige for å ha skapt noe stygt og forferdelig. Ethvert maleri skulle jo bringe frem glade og lystige følelser hos betrakteren. Men virkeligheten er jo ofte lite vakker.
(*) Se også gjerne presentasjonen av maleriet på Wikipedia
