Det er ikke lett å se hva som er det egentlige budskapet i Berit Svendsens debattinnlegg (Aftenposten 01.03.06, “Når eplet faller langt fra stammen”). Kanskje er det fordi hun (bevisst) lar innlegget avsluttes uten at budskapet understrekes? Eller kanskje er det fordi hun antar at vi lesere er inneforstått med hennes forutinntatte standpunkter.
Kanskje er budskapet så enkelt som dette: det er mangel på risikovillig kapital for IT-prosjekter i Norge. Og kanskje er budskapet mer konkret enn som så: på vegne av arbeidsgiveren Telenor etterlyser hun større vilje til at investorer skal trå til i utvikling av idéer med den gulrot at dette før eller siden (20 år dersom man skal velge tidslinjen i hennes eksempel) vil føre til en gedigen suksess.
Men min kjenskap til hvordan deler av Telenor-miljøene omtaler de annerledes tenkende – dette er en lek med ord med bakgrunn i Apples”Think Different”-kampanjer – så kan budskapet også være dette: hun synes det er urettferdig at Apple har suksess med en teknologi som har sitt utspring ved Frauenhofer Institut i Tyskland. Snakk om epleslang.
Uansett hensikt med debattinnlegget så svikter Svendsens argumentasjon på et særs grunnleggende punkt: et filformat er ikke ensbetydende med suksess, hverken faglig eller kommersielt. Dette må kunne oppfattes selv i en organisasjon som kjører en “renhårig” Windows-linje. Apples suksess med iPod, iTunes og iTunes Music Store er ikke fundert ene og alene på mp3-formatet. Og at Apple har denne suksessen med sine produkter og tjenester i motsetning til hva Microsoft har fått ut av sine konkurrerende produkter og tjenester skyldes ikke mp3 i seg selv, men langt andre forhold. Derved blir til og med overskriften som Svendsen velger for sine tanker helt forfeilet. Ordspillet med eplet (Apple) og dets forhold til Frauenhofer/mp3 som stamme for eplets vekst er på det nærmeste patetisk.
Hvordan har Apple kunnet få slik suksess med sin musikkspiller mens andre stadig feiler? Ved å levere stabil, funksjonell og brukertilpasset programvare (iTunes) som binder sammen spilleren (iPod), musikken du har i hylla og musikken du handler over nett. Mens andre leverer mp3-spillere der de tror knapper og glansbilder kan skjule mangelen på et enkelt og greit system for å flytte musikk fra din datamaskin over på spilleren.
Og det som er ekstra ironisk er at man på direktørnivå i Telenor ikke ser at det er ikke teknologien i seg selv, men brukertilpasningen som er nøkkelen til suksess. Det overrasker meg ikke. Som tidligere forsker ved Telenor FoU har jeg sett nok av prosjekter der man har tatt utgangspunkt i et tidlig teknologivalg og siden forsøkt å dytte den valgte teknologien over i en tenkt tjeneste der man ikke kjenner brukerbehov eller ønsker. Det kan være nok å nevne millionene som forsvant i et info-kiosk-prosjekt på 90-tallet der boksene (datamaskinene) var på plass lenge før tanken om tjenestens hvem, hva og hvorfor var på plass.
Med en tydeligere tilstedeværelse på tjenesteutvikling kunne Telenor med sine ressurser skapt arenaer for norsk produktutvikling og programvareutvikling. Dersom man innser at det ikke er teknologien i seg selv som skaper suksess, men anvendelsen av teknologi i produkter og tjenester som brukere kan forholde seg til. Først når dette er på plass kan man etterlyse investorene og den risikovillige kapitalen. Først når dette er på plass kan man be for sin syke mor: mer risikovillig kapital til vår utvikling. I mellomtiden kan jo midler overføres fra enkelte opsjonsavtaler og inn i tjenesteutvikling. Mens man funderer på hvorfor stadig flere henter summetonen sin fra andre enn Telenor.
