Det finnes en ukentlig lotto-kupong men likevel føler jeg meg ikke som et offer for spillegalskap. Men det er altså alvorlig nok til at det gjøres bøker om emnet. Likevel, presumptivt voksne folk som i evigheter står og knipser på dumme, blinkende automater føler jeg dessverre ikke særlig medlidenhet med. Get a life.
Og jeg må også bekjenne at jeg en gang imellom kjøper litt ny musikk. Nå til dags hentes det meste fra play.com men dette begrenser seg selv raskt siden jeg jo ser at dette belastes et av mine kort. Og hittil har jeg styrt klar av alle auksjons- og fantasipris-salgssidene. Jeg har jo skjønt at folk handler slike steder. Og at de sikkert finner det de vil ha. For ellers hadde vel ikke disse nettstedene vært der i årevis.
Det samme er det med loppemarkeder. Jeg har aldri handlet på slike, men de finner jo sted stadig vekk. Jeg har en gang opplevd dugnadsjobbing som selger på et loppemarked. Det var en virkelig øyeåpner. Der stod de drevne handlende – alle godt voksne kvinner – i kø lenge før vi åpnet dørene. Og når dørene ble åpnet var de verre enn 100 kjerringer som sloss om samme trusa i en tilbudskurv på Cubus. Da skjønte jeg at noen tok dette særs seriøst. Jeg funderte vel litt på om de noensinne ville bruke noe av det lasset de bar med seg hjem, men lot tankene fare. Dem om det.
Samlemani
Men jeg lurer litt på hva som surrer oppi hodet på folk som samler så til de grader på unyttige saker de kjøper over nett (eller hvorsomhelst fra) at de ikke lenger har et sosialt liv. Og, ikke minst, hva som surrer oppi hodet på deres nærmeste som ikke gjør noe annet enn å dokumentere galskapen. Et sted må vel grensen gå?
