Av og til skal saker og ting (og folk) være robuste. Så skal man være fremoverlent. I det siste har stadig flere funnet det riktig å åpne sine ytringer med «jeg tenker at …». Særlig når de intervjues. For da tenker de fort flere tanker. Og så må de understreke at det de produserer av ytringer kommer av at de har tenkt.

Men det kan jo hende at dette har fysiologiske årsaker? Kanskje har intervjuobjektene blitt utsatt for noe som forsinker leveransen av det de tenker ned til hvor lyden produseres og derved så har kroppen lagt på et startspor der det kastes ut «jeg tenker at …» i påvente av at tanken skal bli omgjort til tale. Nei, det blir for sært.

Tenkte ikke folk tidligere? Jo. Og det hendte at de slapp en og annen setning med åpningsordene «jeg tenker at …». Men hyppigheten av dette hvilesteget inn mot det man prøver å få sagt var langt lavere i gamle dager. Altså i den tiden før kommunikasjonsbyråene begynte å gi både politikere, kjendiser og alle de med betydningsfulle posisjoner ferdigskrevne manus på hva de skulle si. Jeg mistenker at det er der det kommer fra. For her har en kommunikasjonsrådgiver med en timelønn på mellom 10% og 50% av G (grunnbeløpet i folketrygden) funnet ut at uansett hvor tåpelig teksten er som hans klient bes fremføre så skal klienten gi inntrykk av å ha tenkt. Og hva er vel da bedre enn å forsterke dette med å si «jeg tenker at …»? Så kan man jo etterpå ro det i land med «Det var kanskje ikke så smart sagt. Men jeg hadde tenkt!»

I 2010 kom Asker kommune i skade for å håndtere en sak angående et botiltak på en litt odde måte. Ja, så merkelig var håndteringen at de etter hvert så seg nødt til å arrangere et møte med folk fra utenforskapet, altså disse som til daglig ikke er en del av byråkrati og politikk. Og da de presenterte sitt endrede forslag til videre fremdrift innrømte de at de måtte bruke noe tid på å tenke:

Jeg har ikke tall på alle de prosjekter jeg på en eller annen måte har vært involvert i eller vitne til. Men det er første og eneste gang jeg har hørt at man i prosjektplanen har satt av et eget arbeidspunkt som heter «tenke». Det må være underlig å jobbe steder der man ikke tenker. Selv om det ikke er en evigvarende ikke-tenke-jobb så tror jeg det blir noe gravalvorlig stemning av slikt. I det daglige må jeg si at jeg er glad for alle de som tenker uten at de fremhever at de tenker. Likevel får de gjort ganske så mye. Bare tenk på alle de som gjør de drittjobbene folk flest ikke vil ha. De tenker ganske så mye.

Så har da også stuntpoeten nedtegnet noen ord om dette fenomenet:

Tenkerne

De smiler mot oss, tenkerne, fra skjerm og nettavis.
De sier hva de tenker, og tenker det som si’s.
Så kommer det oppstyltede og vakre tankespinn
For klart – de har jo tenkt det – fra dypet av sitt sinn.
Hvis vi var bedre tenkere så rakk vi lenger frem,
I stedet er vi lykkeligst hver gang vi kommer hjem.
Så hender det jeg feiler og ting går litt på skrå.
Men likevel så vet jeg hva jeg gikk og tenkte på.