Tre i Norge – ved to av dem

For mange år siden “snublet” jeg over en svært så morsom bok i biblioteket. Tittelen i seg selv var nok til å lokke meg til å lese den: “Tre i Norge – ved to av dem”.

Gode bøker tåler gjensyn. Og gode bøker tåler å bli lest på nytt. Så det hendte av og til at jeg sjekket om boka fantes på bibliotekt, i bokhandel og/eller på nett. Og så viser det seg at denne boka stadig vekk gis rosende omtale på nett. Egentlig ikke rart for en som har lest den. For den er full av små underfundigheter, britiske understatements og morsomme betraktninger av Norge og oss nordmenn.

Så, helt ut av det blå, fant Cappelen ut at de skulle gi ut en del klassiske reiseskildringer på nytt. Disse kom ut i 2005. Deriblant “Tre i Norge”. Og den dukket opp i nyhetslista som mitt bibliotek sender meg stadig vekk. Dermed MÅTTE boka lånes – og leses på nytt.

Til fots i Norge i 1856

Men det stanset ikke der. For det var flere klassiske reiseskildringer. Og boka “Til fots i Norge i 1856″ av W.M. Williams skulle vise seg å være minst like bra. Også fordi denne boka beskriver større deler av Norge: en reise fra Christiania via Trondheim, Lofoten og Tromsø til Hammerfest og tilbake via Vestlandet og Telemark. Og mens “Tre i Norge” i større grad er rik på jakt- og fangstopplevelser er “Til fots…” en bok med funderinger over både den den reisende opplever, men også over norsk kultur, språk – og – stadig sammenligning med sitt hjemland, dets folk, kultur og språk. Han viser blant annet til Samuel Laing som skal ha påstått at navnet England kommer fra det norske ordet eng. Og at dette kommer av at de norske vikingene skaffet seg nye engområder (tilleggsjord 🙂 ) på sine reiser vestover.

Jeg tillater meg her noen saftige klipp fra boka:

“Begeistrede englendere kjøper gjerne en karjol i Christiania og øker dermed sine reisebekymringer betraktelig. Karjoler eller lignende doninger kan leies overalt hvor der er veier å komme frem på, for en slikk og ingenting, inklusive seletøy”. Dette utsagnet kommer han med tidlig i boka etter å ha passert Mjøsa og startet vandringen langs vei nordover.

Og han kommer tilbake til temaet senere. Igjen harselerer han med de som kjøper karjol og anbefaler at man heller kjøper båt dersom man skal reise rundt i Norge for man må da nordover, nordover i dette fjordlandet. Og båter er billige, bedre enn de båtene en finner “hjemme i England” her er hans forslag:
“For meg står det slik at det å kjøpe en båt er en meget bedre pengeanbringelse enn å kjøpe en karjol. Den vakreste natur i Norge er langs kysetn og ved fjordene. Her er også de beste stasjoner. Hvis man anskaffet et telt, var det intet behov for kahytt. Turisten kunne lande hvorsomhelst på et bekvemt sted, re sin seng og tilbringe natten i herlighet og glede. Dette ville være en særdeles behagelig reisemåte, og den billigste måten å se Norge på. Noen snører og kroker over båtripen vil alltid skaffe mat i gryten.”

Om nordmenn sier han blant annet:
“Nordmennenes ansiktstrekk er utpreget engelske, – endog mere engelsk enn englendernes. Mannen med det karakteristiske treansikt er en mere almindelig type her enn i London.”

Lofoten “elsker han” tydeligvis. Og de som har vært der skjønner godt at man kan la seg sjarmere:
“Disse (Lofotøene) er om mulig ennu steilere og villere enn fastlandet, skarpe granittpyramider springer fra havet til en høyde av tre eller fire tusen fot, og brytes øverst i en utallighet av forrevne tinder, som til fulle rettferdiggjør Mr. Everests sammenligning med en haikjeft.”

Etterpå reiser han videre til Tromsø og trakteres der av den engelske konsul Holst. Traktementet må ha vært storveis for skribenten er særs fornøyd. Annerledes blir det når de etter dette tar seg over sundet og går opp en “tilstøtende dal” (Tromsdalen) til en “lappeleir”. Og leirens innvånere må ha vært litt av et sjokk:
“De var spinkle, med dårlig muskulatur og meget fett, likelig fordelt over hele kroppen som spekket på hvalene. Det tjener utvilsomt samme formål, – å beskytte mot kulde og gi næringsreserve. Men i varmt vær blir det en bør av fett, et utømmelig lager av smelteolje, synlig for øyet og merkbart for nesen.”

Og nettopp nesen kommer han tilbake til – nå som navigasjonsredskap i sjøfarten:
“Det norske flagg vaier på alle de stasjoner vi anløper, men det er helt overflødig å bruke flagg. Selv i tett tåke kan en sjømann med god nese styre direkte på disse stasjoner på denne tid av året, – så kraftig og langtrekkende er stanken av kokende torskelever.”

Han besøker samme lappeleir i Trosmdalen på vei sørover også. Mon tro hvorfor:
“En av kvinnene var nesten vakker, og ville ha vært avgjort vakker, hvis hun hadde vært ren. Hun hadde pene sorte øyne og sort hår, og når hun lo, kunne hun ligne en irsk bondepike.”

Men det er ikke bare samene som får gjennomgå med litt mindre rosende omtale. Stort bedre er det ikke når han på reisen kommer til Telemark:
“Bøndene i Telemark berømmes som Norges mest maleriske befolkning, på grunn av sine smykker, sin klesdrakt, sine markerte ansiktstrekk, sin fattigdom, urenslighet og trang til idretter.”

Store deler av reisen foretas til fots, og underveis overnatter han på ulike stasjoner. I sine beskrivelser av disse er han nesten utelukkende positive både over bevertning, velkomst og omsorg. Men sengene beskrives ofte som likkister fylt med halm og fulle av lopper. Og til bredsel et sauskinn. Et sted er saueskinnet så ferskflådd at kjøttrestene enda henger i. Den største nedturen mht. til stasjoner kommer på Hægheim:
“På Hægheim stasjon opplevet jeg for første gang i Norge et forsøk på småsvindel.” Det viser seg at konen forlanger dobbel pris av hva han ellers har opplevd som vanlig, og firedobbelt av hva de rimeligste har tatt seg betalt for en bolle melk. Og til overmål krangler konen og mannen på stasjonen om dette. “Da jeg gikk min vei, la jeg merke til at det over døren med store bokstaver var skrevet et ordsprog eller motto om å frykte Gud. Jeg har dessverre funnet at det i alle land er en ufravikelig regel at folk som skilter med sin religion og anlegger fromme miner i ord og handling, er smålige, egoistiske og uærlige.” Litt av en kraftsalve.

Som sine kolleger i boka “Tre i Norge” skryter han stadig vekk av kaffen han blir servert i Norge:
“I Norge er kaffen alltid god, selv på de usleste steder.”
Ølet derimot er han ikke overvettes fornøyd med, og mistenker at det er lagd av bær og at dette er opphavet til ordet “beer”.

Denne turisten kan ikke ha vært noen storeter. Flere ganger kommenterer han sine “latterlige landsmenn” som hiver innpå for store middager slik at de ikke er i stand til å tilbakelegge like lange dagsetapper som han. Og han er svært fornøyd med flatbrød og gammelost eller flatbrød og skinke som kost. Men en av de norskeste fenomenene velger han å avstå fra. Grøt omtales konsekvent som romersk sement!

I sin bok “Til fots i Norge i 1856″ søker altså W.M. Williams å beskrive et Norges-opphold mest mulig positivt. Men det må ha virket mot sin hensikt at han i slik detalj har beskrevet sine strabaser som fotturist. For i forordet til andre opplag – som kom ut knappe 3 måneder etter første opplag – skriver han blant annet:
“Jeg hadde håpet at en nøktern skildring av det jeg så og opplevet på turen skulle få andre til å vandre i mine fotspor… Dessverre har det vist seg at strabasene, og min beretning om levesettet og det usle kosthold hos bøndene i avsides distrikter, har hatt den virkning å avskrekke endel turister fra å besøke Norge.”

Konklusjon: begge disse bøkene er svært lesverdige mer enn 100 år etter utgivelse. De gir innblikk i hvordan Norge var på midten og slutten av 1800-tallet. Og de er underholdende.