Raskt ekspedert

av thore
0 kommentar

En slik historie som den Øystein Sunde fortalte i 1970 har jeg aldri opplevd. Men sannelig kan det være morsomme køsituasjoner også i dag.

Øystein Sundes tekst handler jo om butikker slik de var før ordet selvbetjening også skyllet inn over Norge. Sånn sett slipper vi jo å bli totalt oversett av betjeningen i dag. Når det i dag blir forviklinger er det gjerne handlende som skaper moroa. Så også her om dagen.

Jeg hadde behov for kun noen småsaker på butikken. Tre livsnødvendigheter. Når jeg ankom kasseområdet var kun én av de tre kassene betjent. Foran meg er det to kunder. Den første av disse en mannsperson i full gang med å pakke lasset med varer etterhvert som den ansatte scannet disse. Dernest en kvinne som hadde passert 29 år som er den magiske alderen for denne kundegruppen. Hun var fordypet i sin mobiltelefon og fingrene flagret frem og tilbake over skjermen. Knut Smistad titulerte jo slikt for «burhøns som pikker på skjermen». Den betegnelsen er vel ikke like godtagbar her sør som der nord der han avleverte beskrivelsen. Uansett, jeg slo meg til ro med at før eller senere blir det min tur. Hun tastet villig vekk og bak meg seiler det opp en kar med vogna så full av matvarer at det burde holde til et kompani en uke eller så. Han sukket. Som om det var jeg som skapte kø.

På båndet danset en flaske med såkalt leskedrikk. Av det merket med årets nest tåpelige reklame. En fortelling om at man vil elske den drikken straks man har smakt den. Tvilsomt. Flasken ville ikke frem langs båndet. Den tok båndet som en invitasjon til å rulle rundt. Smilende og blidt ga så jenta i kassa totalsummen til kunden. Då våkner hun som er nr. 2. Åpner veska og skal legge ned mobilen. Men den skal selvfølgelig nederst i veska. Så dermed dras det opp noen hundre av de tusen ting slike vesker kan inneholde. Interessant i seg selv. Og når telefonen endelig er på bunnen så skal de andre tingene oppå. Så får hun se den flasken med leskedrikk der i det hun skal begynne å legge varene sine på båndet. Den er da slett ikke hennes. Nei. Den var ment for karen foran. Og jenta i kassa må avbryte betalingen for kunden, få med flasken, og nye tastetrykk. Bak meg var det nå tre stykker i kø. Igjen sukket karen rett bak meg.

Varene til kunden rett foran meg kom etterhvert på båndet. Hun trillet vognen sin litt frem, men beholdt den i den smale passasjen mellom kassene. Selv strakte hun seg over nederst del av kassen for å plukke varene til seg igjen. Fordi hun hadde fått borterste felt der må vite. Mellom hennes handlevogn og neste kasse var det nå kanskje bare 15 cm. Den genuint positive og smilende som betjente kassa kunne igjen presentere en sluttsum. I samme øyeblikk kom det «ledig kasse her» to hakk lenger bort. Og jammen skled ikke alle de 5 bak meg over dit. Nå skulle telefonen frem igjen. Fra nederst i den innholdsrike veska. Igjen opp med hundrevis av nødvendigheter og til slutt en telefon. «Må bare finne den app’en!» sa hun. Og jenta i kassa er like smilende og genuint blid. «Det går så bra, så.» Og jeg beundret hennes innstilling til slike prøvelser som vi kunder må være. App’en ble funnet, scannet og piiip-piip. Igjen skulle telefonen nederst i veska.

Jeg får betalt min storhandel. Og heldigvis er jeg ikke så omfangsrik at jeg ikke kom meg forbi vogna som hun fortsatt lot sperre veien mellom kassene. På vei ut døra ble jeg slått på målstreken av nr. 3 i den køa som en gang var bak meg.

Men det er vel sånn at slikt jevner seg ut over tid. For jeg kan godt huske situasjoner der jeg er blitt superraskt ekspedert i dagligvarebutikk. Og jeg ble feid rett forbi eventuelle som egentlig var før meg i køa. Rett nok ligger de epsiodene mer enn 40 år tilbake i tid. Nærbutikken den gang da ble drevet av ekteparet Kanck og lå i krysset mellom Sommerfeldts gate og Mackbratta i Tromsø. Altså like ovenfor Dardanellene. Begrepet selvbetjening hadde ikke slått skikkelig ut i blomst så her måtte mye av det man skulle ha plukkes frem av de ansatte i butikken.

Det kan jo hende at den ekstremt raske servicen jeg ble gitt i noen hektiske sommermåneder skyldtes at jeg kom rett fra lange skift som kaisjauer hos Helge Richardsen AS. At lukten av reker hang for tungt igjen selv om man skiftet fra innerst til ytterst når man gikk fra jobb. Vanligvis rakk jeg innom hybelen og fikk dusjet før handelen. Men enkelte ganger var man så sent ute at slikt ble det ikke tid til.

Kolleger i sjauebransjen kunne fortelle lignende historier. Det var f.eks. han som reiste til og fra jobb med buss. På vei hjem fra jobb hadde han alltid rikelig med plass rundt seg uansett om det var aldri så fullt på bussen. Og fikk han plass på et sete så fikk han alltid beholde det helt for seg selv. Kanskje skyldtes dette «en ring av selvtillit»?

Etter tre sesonger som kaisjauer har jeg holdt meg langt borte fra reker. Det er vel derfor jeg stadig havner lenger og lenger bakover i køen.

You may also like

Annonseblokkering funnet

Vennligst støtt oss ved å slå av AdBlocker-tillegg i nettleseren din for vårt nettsted.