Ut mot Drammensfjorden ligger et lite tettsted som heter Holmsbu. Her finner du litt av hvert av butikker og utsalg med kunsthåndtverk, malerier og litt gallerivirksomhet. Og siden slikt trekker noe folk så finner du også et og annet serveringssted. Du finner blant annet et sted som reklamerer med “Byens høyeste rekesmørbrød” – og du lurer kanskje hvilken by de henviser til. Men dem om det.

Lokket av en brosjyre i Posten dro vi dit første gang ifjor. Og vi endte opp på et sted som kaller seg Café Privaten, helt nede i havna, bare veien gjennom Holmsbu skiller kaféen fra bryggekanten. Fjorårets opplevelse var over gjennomsnittet og kaféen fikk derfor overleve i “listen” over steder man kanskje besøker en gang til. Men det var i fjor. Og mye vann har rent ut i havet etter den tid. Enkelte lykkeskudd bør man aldri besøke en neste gang. Fordi de kan ende opp med å vise seg fra en helt annen side.

Og denne andre siden viste virkelig Privaten oss sist søndag. Vi tildelte kaféen oppdraget med å plukke fram kaffe med noe godt ved siden av. Men selv det skulle vise seg å bli svært så vanskelig. Men la oss starte med begynnelsen av besøket.

Uteserveringen var rimelig full da vi kom dit. Dvs. det fantes gjester ved nesten samtlige bord, men slett ikke alle bord var fullt besatt. Vi fant oss et høvelig bord og satte oss ned. På bordet lå en tyvekroning + regningen fra de forrige gjestene. Så de var kanskje fornøyde?

Man skulle tro at denne stakkars tyvekroningen som lå der ville lokke til seg noen av stedets serveringspersonale. Men den gang ei. På den andre siden av uteserveringen – som ikke er større enn 12-13 bord – vandret en yngre servitør iført kaféens antrekk. Vi viftet på han flere ganger, men han ville ikke se vår vei. Kanskje hadde han bare ansvar for 4-5 av bordene. Eller ansvar og ansvar, fru Blom. Plutselig satte han seg ned sammen med noen av gjestene. Mens andre gjester måpte forbauset og lurte på hvorfor de ikke ble servert.

Vi var fortsatt ved godt mot og tenkte at den kroppen ikke kunne være typisk for stedet. For slik var det ikke i fjor. Hvor feil skulle vi ikke ta.

Etter nærmere en halvtime dukker det opp en annen kropp som hadde passert oss noen ganger uten å se de diskrete forsøkene på “vink” (hei, her er vi, og vi vil legge igjen penger her). Han kommer til bordet, men snur i samme forsøket for han har ikke med seg meny kan skjønne. Den napper han til seg fra nabobordet og slenger på bordet vårt. Ja – han kaster den med et tydelig klask. For en presentasjon?! Jeg forsøker meg med et forsiktig “Har dere kaker…?” og han snøfter fram et “Det står i meny’n” før han stikker av igjen.

Det skulle gå nye drøye ti minutter før han dukker opp igjen. Da har vi forlengst funnet ut at eneste kakevalg er “Eplekake med is”. Vel iskrem og krem er ikke alltid like morsomt for melkeallergikere så derfor blir forsøket på bestilling noe annerledes. Man forsøker seg med “én eplekake med is, én baguett med ost og skinke og …”. Men svaret er “Vi har inte baguett. Vi har bara det som står i meny’n”. Da er det at jeg blar opp menyens første side der baguetten står oppført. Og den som har laget menyen har tegnet hjerte rundt baguetten og ber oss spørre kelneren om denne, for den er virkelig et skikkelig måltid. Ifølge menyen. Men vår kelner vil ikke innse at den står i menyen. Og derfor har de den ikke. I løpet av den drøyt halve timen som er gått siden vi kom har vi sett at flere av gjestene har vært noe oppgitt over sen og sur oppvartning. Så da vår “kelner” er så tverr med hensyn til hva de har og hva han vil la oss bestille ender det opp med “to eplekake med is (at det ikke ble uttrykt ønske om null krem på den ene skyldes kun det at vi nå innså at “vanskelige” bestillinger ville være umulig for vår kelner) og to kaffe”. Dette burde være enkelt. Men frustrasjonen over denne uvennlige kroppen som var så vanskelig å be førte til at jeg for første gang ytret et uvanlig tillegg til bestillingen. “I dag”, sa jeg. Bare dette ene: “i dag”.

Selvfølgelig tok han det ille opp. Selvfølgelig ble han sint. Men i stedet for å innse at kunden kanskje kunne ha en grunn til å komme med dette hjertesukket så freste han sitt sinne utover oss. Han om det.

Kaffen kom et kvarter senere. Kakene var fortsatt ikke der. Kaffen var på vei mot å bli kald og koppene var mer enn halvtomme selv om vi drøyde alt i det lengste. Fortsatt ingen kaker. Ved ett av nabobordene hadde man drukket opp sin brus og kaffe og ventet fortsatt på mat. Ved et annet nabobord var man mer enn halvveis i sin drikke og lurte fælt på hvor maten ble av. Så kom det mer kaffe i koppene. “Eplekakerne är snart där” sa kroppen og forsvant. Drøye ti minutter etterpå var kakene der. I mellomtiden hadde begge nabobordene fått sin mat. En uttrykte gledesstrålende at karbonaden hans nesten var varm.

Jeg har spist snegler. Og jeg har blitt servert av snegler. Men aldri før har jeg uttalt ordene “i dag” og signalisert at noe var så riv ruskende galt. Og aldri har jeg sett så mange andre rundt meg være like, eller mer, oppgitte. En av gjestene ved et nabobord hadde en t-skjorte som kunne forveksles med de ansattes antrekk. Da han reiste seg fra bordet ble han straks tiltalt av en liten gutt – utsendt av sine foreldre for å finne en kelner. Forsiktig spurte gutten “unnskyld, jobber du her?” Vi skjønner gutten. Vi skjønner foreldrene hans. Men vi skjønner oss ikke på en betjening som oppfører seg slik……

Neste gang vi vi ha noe helt privat blir det ikke hos Privaten. Da får vi heller høre med et av de andre serveringsstedene der. Hvis vi drar til Holmsbu igjen i det hele tatt.