Leonardo’s Lost Robots av M.E. Rosheim
Heldigvis kan jeg ikke sies å være alene i dette dumhetens univers. For mens jeg holdt på med boken hadde A-magasinet (bilag til Aftenposten) en sak om Leonardos “vogn” som de lærde sier aldri kunne kjøre. Men det er bare det at det ikke er en dum vogn som Leonardos skisser viser. Det er plattformen for en robot-løve (Leo-nardo, ja han likte denne leken med eget navn; familiens våpenskjold er også en løve som står på to). Og denne plattformen er også en programmerbar enhet: bevegelsesmønsteret til roboten programmeres i plattformen, vognen har forhjulstrekk og svinger ved å bremse høyre eller venstre drivhjul. Elegant.
Rosheim har gjenskapt denne og andre av Leonardos produksjoner og vist at de er elegante. Når Rosheim selv tror han introduserer forbedringer med utgangspunkt i hva som i dag er teknologisk mulig så viser det seg gang på gang at det er Leonardos versjon som fungerer best. Snakk om kvalitet i arbeidet.
At det har vært vanskelig å finne ut av Leonardos arbeider skyldes jo flere forhold. Selv rakk han aldri å ferdigstille ferdige bøker og beskrivelser med full dokumentasjon. Og den som tok på seg arbeidet med å ta vare på skattene valgte i stedet maksimalt utbytte ved salg av skisser, notater og skrifter som stykkevis og delt. Og i tilfeldig sammensatt rekkefølge.
Robotløven er fantastisk. Likeså Ridderen som med full rustning kan reise seg og bevege armene. I denne siste kommer selvfølgelig Leonardos anatomistudier (ja, også ved dissekering) til sin rett. Men det er det vanndrevne uret som slår meg helt til bakken. Som Rosheim sier det etter å ha bygd og testet kjernen i dette uret: “I have seen with my own eyes the first digital logic element”. Gjennom en genial konstruksjon klarer Leonardo og lage et vanndrevet digitalur. Vanndrevne ur fantes før hans tid (Hellas og Kina) men ingen løste oppgaven like kompakt og like fullstendig. Her er vannbeholdere i et rørsystem med åpne/lukke-mekanismer som styres av flotører i vannbeholderne. Og derved kan han enkelt lage brytere, dvs. slå av og på timevisning. Som Rosheim beskriver det hele svært beskjedent: “Leonardo realized that in a digital system individual components do not have to be made precisely if they are representing only two states, i.e. 0 or 1. Leonardo’s accomplishment marks the first occurrence of a sequence controller in the modern sense of a simple, dedicated computer that performs its job for telling time and entertaining those who saw it”.
Leonardo var opptatt av enkelhet, funksjonalitet og skjønnhet. Leonardos klokkeringer (den vanndrevne klokken) er inspirert av Pigna-fontenen i Rimini (nå restaurert). I et notat til seg selv skriver han (oversatt til engelsk): “let a harmony be made with different falls of water, as you saw at the fountain of Rimini on August 8, 1502″.
Leonardo da Vinci var forut for Babbage og alle andre i bygging av programmerbare enheter. Og Rosheim klarer på en morsom, lettfattelig og likevel grundig måte å videreformidle dette. Ikke bare har han utdypet tidligere Leonardo-studier. Han har gravd frem nye skatter, tolket og rekonstruert. Og han har – i ung alder – blitt mottatt som stor i den innerste kretsen av Leonardo-kjennere i Italia. Og mannen er mer komplett enn som så. Ikke bare en tolker, nerd og skribent. Han har nok selvinnsikt – og selvironi så det holder – når han beskriver seg selv som overfladisk amerikansk i sitt første møte med Italia. Kostelig.
Boken anbefales på det varmeste til alle med litt mer enn gjennomsnitts teknologi-interesse.
