Forvrengte historier08.08.09

Steinar Aas: NobileJeg innrømmer det gjerne: jeg fulgte nok ikke godt nok med i historietimene på hverken den ene eller den andre skolen. Noe av det tapte kan man jo ta igjen på frivillig basis senere i livet. Som oftest lærer man masse nytt på denne måten. Og får seg noen skikkelige vekkere.

Historien om Nobile har for meg stått som historien om en dårlig forberedt og gjennomført utflukt i polare strøk foretatt av italienere som kanskje ikke hadde det beste utgangspunktet. Ihvertfall var det slik jeg minnes det ble fortalt da jeg vokste opp i Tromsø. Den store polarhelten vår, Amundsen, døde på grunn av feil som Nobile gjorde. Jeg gjorde ingen forsøk på å finne andre fortellinger den gang da. Jeg stolte på historietimene, historiefortellerne og media.

Min nyvunne historieinteresse (vel, noen år gammel da) har ført til at en rekke forskjellige bøker og filmer har ramlet ned i hendene mine. Mye polarlitteratur. Og historiene om Hjalmar Johansens ulykke og endelikt ga meg et mer nyansert bilde av vår helt Amundsen. For meg ble Hjalmar Johansen nesten større enn Amundsen.

En stadig voksende Italia-interesse (mat, vin og kultur + språk) har også ført med seg mange ulike typer fortellinger. Og det er denne kombinasjonen av historie generelt og Italia/Norge spesielt som førte til at jeg snublet over denne boka av Steinar Aas. Jeg plukket den til meg utfra en tanke som kanskje var: her skulle jeg få bekreftet hvor dårlig forberedt Nobile og hans følge var. Men så skjer akkurat det motsatte. Det er Nobile som fremstår som fagpersonen og Amundsen ramler bakover i historien som turisten i luftskipets eneste lenestol. En svært forenklet gjengivelse av arbeidet til Steinar Aas mener du sikkert? Jo, absolutt. Altfor enkelt. Men ikke enklere enn det norske media og historiefortellere tidligere har levert. I boka til Aas finnes drøssevis med eksempler hentet fra drøssevis av kilder i inn- og utland.
I et privat brev til Amundsen skrev apoteker Zappfe, Tromsø, følgende om italienernes “deltagelse” i ferden med luftskipet Norge: [...]De svarte taterne skulde aldrig været med[...]. Og en Aftenposten-journalist ved navn Odd Arnesen kjører en kampanje med nedrakking av Nobile. Ifølge Arnesen skal Nobile ikke ha vært sin stilling voksen, han skal ha vist nervøsitet og “altfor stor forsiktighet”. Arnesen fremstiller Nobile som om det har rabla for italieneren.

Hvis den fremstillingen som er gitt av ferden med luftskipet Norge i boka av Steinar Aas er i nærheten av virkeligheten så må Zappfes kommentar var i det minste tøvete. Amundsen hadde aldri klart seg – og aldri klart å føre luftskipet Norge over Nordpolen uten Nobile og hans italienske mannskap.

Ifølge Steinar Aas er Fridtjof Nansen en av de få norske stemmene som gir mer nøkterne beskrivelser. I et brev til vennen I.H. Whitehouse i 1928 skal Nansen ha skrevet: [...]Den italienske ekspedisjonen var verkelig ein tragedie, og eg har stor medkjensle med den sørgjelege lagnaden han fekk, og med alle dei som omkom. Eg meiner først og fremst at avisene har skulda for det heile. Både i Noreg og elles i Europa har dei vore fylte med all mulig nonsens og det er særs beklagelig. Det har berre bidratt til å gi folk eit fullstendig feil bilde av kva som skjedde. Det resulterte òg i mange redningsekspedisjonar utan plan og under dårlig organisering, i staden for å vente på dei ekspedisjonane som hadde størst sjanse for å lukkast, og det var utan tvil dei store isbrytarane.[...]

Wow. Ikke bare gir Nansen cred til Nobile. Han peker også indirekte på at Amundsens redningsaksjon med flybåten Latham like godt kunne vært ugjort. Amundsen satte selv eget og Latham-mannskapets liv på spill i en redningsekspedisjon som kanskje mest var tenkt som en handling der Amundsen ville vise seg større enn Nobile.

Men jeg kan jo ikke slippe historien kun med bakgrunn i en nordmanns beskrivelser selv om den er så annerledes enn det jeg tidligere har fått med meg om luftskipene Norge og Italia. Så jeg ber biblioteket skaffe meg et eksemplar av “Männen på isflaket : med “Italia” till Nordpolen” av tsjekkeren Franz Behounek som var med på begge ekspedisjonene. Denne boka ble oversatt til svensk i 1928. Men er ikke utgitt på norsk. Er det fordi vi ønsker å tie ihjel alle alternative historier om norske storheter?

Posted in Observations, Readingswith No Comments →

Never go back03.10.08

Robert Goddard: Never go backEnhver bevandret romanleser har vel ofte støtt på følgende utsagn lagt i romanfigurenes munn: “jeg tror ikke på sammentreff“. For det er gjerne merkelige sammentreff i handlinger som ofte vrir historien rundt. Ihvertfall i spennings- og krimlitteraturen.

Akkurat denne morsomheten finner jeg ekstra morsomt nå. For hva skjer ikke mens jeg er på oppløpssiden i en drivende god bok av Robert Goddard – “Never go back”? Jo en invitasjon til nettopp dette: en reise tilbake i tid. Akkurat det som viser seg å være så skjebnesvangert for størstedelen av persongalleriet i Goddards bok. Goddards roman dreier seg om tidligere RAF-soldater som inviteres til et treff 50 år etter et spesielt prosjekt de deltok i. Jeg inviteres derimot drøyt 25 år tilbake i tid til feiringen av et 40-års jubileum. Men til et mindre “voldelig” miljø: Universitetet i Tromsø er 40 år i år. Og dermed har noen funnet ut at det kan passe med en tilstelning.

Men dette jubileet må visst ha kommet brått på. Her ser det ut som om noen plutselig har funnet ut at de ønsker en fest. Så da må det vel finnes en begrunnelse for en fest. Er vi ikke 40? Jo, det er vi! Invitasjonen er sendt ut 1. mars. Langs slappeste Post-rutiner som gjør at den kommer fram 8. mars. Og festen er 200 mil borte om knappe 3 uker (27. og 28. mars).

Man kan ofte snu på en femøring. Men ikke alltid. Dermed står jeg over denne gangen. Ikke fordi det “stemte” så alt for godt med boka jeg leste da invitasjonen kom. Men jeg har et tips til de arrangementsvillige ved Universitetet i Tromsø. Om 10 år er det 50-års jubileum. Og kanskje er det da også et OL nordaførr. Så hvorfor ikke planlegge et storveis jubileum samtidig som vi OL-gale valfarter nordover?

Forresten – glem 50-års jubileet. Vi vil ha nok med OL.

Posted in Observations, Readingswith No Comments →

  • the tuscan cat
    I for one believe that Leonardo (da Vinci) was really smart. And I also believe cats are smart creatures. So when I spotted a nice cat sleeping on a scooter carrying "the signature" Leonardo somewhere in beautiful Italy I just had to "shoot".

    For all you non-norwegian readers: older entries are in Norwegian only. Sorry.