Archive for the ‘Ut å spise’

Il ristorante La Fenicia in Marciana Marina09.05.09

Just back to mainland Toscana after visiting Elba. Our first night in Elba, after checking in with the Gabbiano Azzurro Due Hotel, started out with a very nice seafood meal at the restaurant La Fenicia in Marciana Marina. Here is a short welcome from our friendly hosts for the evening, Patricia and Giacomo. If you like seafood, this is a very nice place to go.

Posted in Eating, Flip (videos), Italia 2009, Ut å spisewith No Comments →

Castellina in Chianti – more than excellent wine06.30.09

Sometimes we have been wondering if we are extremely lucky. Because we have happened time and again to end up in festivities when travelling both Italy and other European countries. Maybe more so in Italy than other places :-) , but then the Italians may be a more joyeous kind.

When we went to Castellina in Chianti last year our italian friends “warned” us (jokingly) about all the good wine there. Arriving in Castellina and checking in at that wonderful Palazzo Squarcialupi was positive in itself. And when we commented on the activities in the main street in front of the hotel putting up tables, shades etc. our friendly hosts at the hotel told us that there would be the yearly “San Lorenzo” party next day. Not only had we managed to find a small, nice and friendly hotel with a pool and free spa-facilities in the heart of lovely Castellina. The “San Lorenzo” turned out to be streets packed with smiling people enjoying the taste of good food from a number a small stands and the occasional wine-tasting in between. What a night.

Posted in Flip (videos), Italia 2008, Italy, Ut å spise, Winewith No Comments →

gli Scopetti08.26.08

It’s not hard at all to find places with decent food whereever you may be in Tuscany. Just follow this simple advice:

    1. Rule 1 – Avoid red carpet stories Don’t take presentations in guidebooks – or any book for that matter – for granted. Too many of the authors behind these books have had their stay, food etc. for free.
      Rule 2 – Listen to the locals Stay away from places crowded with multi-language-tourist-tanned people. If the locals are a minority in the establishment you have obviously hit upon a tourist trap.
      Rule 3 – Don’t worry about the looks of the place After all: you’re there for the food. So if the place does not seem like that modern, newly refurbished ship-shape place: don’t worry. It’s only after you’ve tasted the food you should start considering the place itself. Marvellous food will absolutely taint your view on those matters.
  • Our first trip to Tuscany took place in 2004. And since then we’ve returned every year. And one night in 2004 we happened to jump of the A1 close to Firenze (aka. Florence). We were bored of the motorway and would rather drive the hills over to Le Buche di Viesca. The road was small, curvy and it was pitch dark. Streetlights is something only for the cities and villages. Suddenly, as we turned a corner, there was this brightly lit place. Cozy enough? Maybe a bit kitsch. But everybody in the car agreed: we should try dinner here one night.

    We did. And the food was marvellous. Nice hosts too. So we have been going back to this place every year, except 2007 when we failed to schedule a visit here :-(

    Went back there this year. As starter we had a nice dish of pici, these hand-rolled spagettis. And as a main course I had sliced, barbecued chicken (tagliate di pollo). All fitted nicely with the house wine. Good food. Too much food. At a reasonable price. Troppo, troppo. Did not manage to try any dolce, there simply wasn’t room for more.

    Speaking with one of our hosts at a fattoria where we tasted wine, she simply said “ah, gli Scopetti, they’re famous”. And I knew she meant they were famous for the food.

    I really hop not too many tourists find this place, because then it will all be too crowded and Rule 2 above will stop me from going there.

    Posted in Eating, Flip (videos), Italia 2008, Ut å spisewith No Comments →

    A coffeebreak in Montalcino08.20.08

    Let me first of all express how sorry I am for the delay in the publishing of the “Italian videos” of 2008. And to everybody who said “yes, of course” when I asked to tape them: your videos will be here, but it might still take a few days. You could say that you should never trust what a blogger says, only what he blogs.

    The same goes for the stories and recommendations on where to go when in Italy, where to eat, where to stay etc. It will all be here, but it may still take some days. Keep returning here for more.

    After Arezzo we went to visit a fattoria near Montalcino (this will be described later). We have visited Montalcino a number of times before. And always returned from Montalcino with a bigger smile on our faces due to either good food, good wine and/or good coffee. So we drove the 20 minutes from the fattoria to Montalcino. Since we had just had a nice lunch, coffee seemed the number one object. And what nicer place to enjoy that than in Belvedere?

    How to get there? Well, we always park at the very top of Montalcino, close to the castle. Then it’s just downhill past the church and to your right. Anyway, here is what you might see from the veranda:

    And once you get there, you will always be most welcome:

    Posted in Eating, Flip (videos), Italia 2008, Ut å spisewith No Comments →

    Privaten – sånn helt privat07.11.06

    Ut mot Drammensfjorden ligger et lite tettsted som heter Holmsbu. Her finner du litt av hvert av butikker og utsalg med kunsthåndtverk, malerier og litt gallerivirksomhet. Og siden slikt trekker noe folk så finner du også et og annet serveringssted. Du finner blant annet et sted som reklamerer med “Byens høyeste rekesmørbrød” – og du lurer kanskje hvilken by de henviser til. Men dem om det.

    Lokket av en brosjyre i Posten dro vi dit første gang ifjor. Og vi endte opp på et sted som kaller seg Café Privaten, helt nede i havna, bare veien gjennom Holmsbu skiller kaféen fra bryggekanten. Fjorårets opplevelse var over gjennomsnittet og kaféen fikk derfor overleve i “listen” over steder man kanskje besøker en gang til. Men det var i fjor. Og mye vann har rent ut i havet etter den tid. Enkelte lykkeskudd bør man aldri besøke en neste gang. Fordi de kan ende opp med å vise seg fra en helt annen side.

    Og denne andre siden viste virkelig Privaten oss sist søndag. Vi tildelte kaféen oppdraget med å plukke fram kaffe med noe godt ved siden av. Men selv det skulle vise seg å bli svært så vanskelig. Men la oss starte med begynnelsen av besøket.

    Uteserveringen var rimelig full da vi kom dit. Dvs. det fantes gjester ved nesten samtlige bord, men slett ikke alle bord var fullt besatt. Vi fant oss et høvelig bord og satte oss ned. På bordet lå en tyvekroning + regningen fra de forrige gjestene. Så de var kanskje fornøyde?

    Man skulle tro at denne stakkars tyvekroningen som lå der ville lokke til seg noen av stedets serveringspersonale. Men den gang ei. På den andre siden av uteserveringen – som ikke er større enn 12-13 bord – vandret en yngre servitør iført kaféens antrekk. Vi viftet på han flere ganger, men han ville ikke se vår vei. Kanskje hadde han bare ansvar for 4-5 av bordene. Eller ansvar og ansvar, fru Blom. Plutselig satte han seg ned sammen med noen av gjestene. Mens andre gjester måpte forbauset og lurte på hvorfor de ikke ble servert.

    Vi var fortsatt ved godt mot og tenkte at den kroppen ikke kunne være typisk for stedet. For slik var det ikke i fjor. Hvor feil skulle vi ikke ta.

    Etter nærmere en halvtime dukker det opp en annen kropp som hadde passert oss noen ganger uten å se de diskrete forsøkene på “vink” (hei, her er vi, og vi vil legge igjen penger her). Han kommer til bordet, men snur i samme forsøket for han har ikke med seg meny kan skjønne. Den napper han til seg fra nabobordet og slenger på bordet vårt. Ja – han kaster den med et tydelig klask. For en presentasjon?! Jeg forsøker meg med et forsiktig “Har dere kaker….?” og han snøfter fram et “Det står i meny’n” før han stikker av igjen.

    Det skulle gå nye drøye ti minutter før han dukker opp igjen. Da har vi forlengst funnet ut at eneste kakevalg er “Eplekake med is”. Vel iskrem og krem er ikke alltid like morsomt for melkeallergikere så derfor blir forsøket på bestilling noe annerledes. Man forsøker seg med “én eplekake med is, én baguett med ost og skinke og ….”. Men svaret er “Vi har inte baguett. Vi har bara det som står i meny’n”. Da er det at jeg blar opp menyens første side der baguetten står oppført. Og den som har laget menyen har tegnet hjerte rundt baguetten og ber oss spørre kelneren om denne, for den er virkelig et skikkelig måltid. Ifølge menyen. Men vår kelner vil ikke innse at den står i menyen. Og derfor har de den ikke. I løpet av den drøyt halve timen som er gått siden vi kom har vi sett at flere av gjestene har vært noe oppgitt over sen og sur oppvartning. Så da vår “kelner” er så tverr med hensyn til hva de har og hva han vil la oss bestille ender det opp med “to eplekake med is (at det ikke ble uttrykt ønske om null krem på den ene skyldes kun det at vi nå innså at “vanskelige” bestillinger ville være umulig for vår kelner) og to kaffe”. Dette burde være enkelt. Men frustrasjonen over denne uvennlige kroppen som var så vanskelig å be førte til at jeg for første gang ytret et uvanlig tillegg til bestillingen. “I dag”, sa jeg. Bare dette ene: “i dag”.

    Selvfølgelig tok han det ille opp. Selvfølgelig ble han sint. Men i stedet for å innse at kunden kanskje kunne ha en grunn til å komme med dette hjertesukket så freste han sitt sinne utover oss. Han om det.

    Kaffen kom et kvarter senere. Kakene var fortsatt ikke der. Kaffen var på vei mot å bli kald og koppene var mer enn halvtomme selv om vi drøyde alt i det lengste. Fortsatt ingen kaker. Ved ett av nabobordene hadde man drukket opp sin brus og kaffe og ventet fortsatt på mat. Ved et annet nabobord var man mer enn halvveis i sin drikke og lurte fælt på hvor maten ble av. Så kom det mer kaffe i koppene. “Eplekakerne är snart där” sa kroppen og forsvant. Drøye ti minutter etterpå var kakene der. I mellomtiden hadde begge nabobordene fått sin mat. En uttrykte gledesstrålende at karbonaden hans nesten var varm.

    Jeg har spist snegler. Og jeg har blitt servert av snegler. Men aldri før har jeg uttalt ordene “i dag” og signalisert at noe var så riv ruskende galt. Og aldri har jeg sett så mange andre rundt meg være like, eller mer, oppgitte. En av gjestene ved et nabobord hadde en t-skjorte som kunne forveksles med de ansattes antrekk. Da han reiste seg fra bordet ble han straks tiltalt av en liten gutt – utsendt av sine foreldre for å finne en kelner. Forsiktig spurte gutten “unnskyld, jobber du her?” Vi skjønner gutten. Vi skjønner foreldrene hans. Men vi skjønner oss ikke på en betjening som oppfører seg slik……

    Neste gang vi vi ha noe helt privat blir det ikke hos Privaten. Da får vi heller høre med et av de andre serveringsstedene der. Hvis vi drar til Holmsbu igjen i det hele tatt.

    Posted in Observations, Ut å spisewith No Comments →

    • the tuscan cat
      I for one believe that Leonardo (da Vinci) was really smart. And I also believe cats are smart creatures. So when I spotted a nice cat sleeping on a scooter carrying "the signature" Leonardo somewhere in beautiful Italy I just had to "shoot".

      For all you non-norwegian readers: older entries are in Norwegian only. Sorry.