Archive for the ‘Readings’

The sad story on digital libraries in Norway – part 110.12.09

This part is based on too many futile attempts at getting at information at University libraries in Norway through the web.

A starting place for visiting Norwegian University libraries could be the library at University of Oslo. The first impression of the site is “hey, this has been built some years ago”. But there is a simple search form and there are some promising links. But wandering through the page one may conclude with:

  • A number of links which “promises” search directs the user to a closed service. Services for employees and students only should not have been marketed that prominently on the front page. That is a stupid trick.
  • Selecting departments at the library does not narrow down the search! If you select e.g. the math & natural sciences dept. your book searches will still be within the library as a whole (or at least what we are left to believe is what they have).
  • Design and navigation differ from page to page and “service” to “service” in non-logical manners. This seems only to be due to different persons and projects involved in the different pages. Another stupidity.

Oh, there are many more interesting questions which could be raised. But, let’s look at a few other examples in Norway. Let’s travel to Bergen. They welcome you, the reader, with a page and a movie bragging about themselves. A search field given in the upper-right corner may seem to be the doorway to the hidden databases? Or, wait, what happens if you click on one of those menu-items? Nasty thing. The guys and dolls that built the site really did like to show that they can reveal/hide sub-menues. And that promising search field? Searching the library databases? Nope. Just searching the site excluding the databases. Searching the databases is hidden under services. But what a miserable interface:

  • What’s the difference in the searches given?
  • Why does the language in the interface keep changing? I started out with Norwegian, found myself in a English result-page and had to look through the whole page to find the language selector hidden in the upper-right corner.
  • Where is power-search or advanced search mechanisms hidden, i.e. how can we easily narrow down the seraches? Nowhere.
  • Why does the strings “searchin” and “retrieving” appear in different spaces on the page? Why not a fixed position for the search-status?

Again, it feels like the list could have been made into a book.

Travelling to Trondheim must be a winner. This is the city which like to think of themselves a the “core of technology”. And actually, they do have a more coherent site! The search field on the frontpage does cover databases as well as the site itself. And the result page lists result categories and lists potential ways of narrowing your search. Neat. Navigation, design and services for search specification could be improved. But so far, Trondheim is in the front seat.

Travelling further up north, I had high hopes for my old campus (both as a student and employee). But the site for the library at University of Tromsoe is the saddest of them all. When you enter the pages (and are given that insanely long URL) please note that the menu signals you are on a page “for employees”. The search field in the upper-right corner is not only for the library but for the University as a whole. So don’t go there! The three different searches listed in the middle of the page gives you i) Bibsys (the same as the library at University of Oslo), ii) Ofelas (the same as the library at University of Bergen); and iii) a meager collection of less than 2.000 documents locally at the University.

I know we (through our taxmoney) have been paying for digital libraries for years. Where are they? Seems like a lot of money just down the drain.

Posted in Information, Internet, Readings, Technologywith No Comments →

Forvrengte historier08.08.09

Steinar Aas: NobileJeg innrømmer det gjerne: jeg fulgte nok ikke godt nok med i historietimene på hverken den ene eller den andre skolen. Noe av det tapte kan man jo ta igjen på frivillig basis senere i livet. Som oftest lærer man masse nytt på denne måten. Og får seg noen skikkelige vekkere.

Historien om Nobile har for meg stått som historien om en dårlig forberedt og gjennomført utflukt i polare strøk foretatt av italienere som kanskje ikke hadde det beste utgangspunktet. Ihvertfall var det slik jeg minnes det ble fortalt da jeg vokste opp i Tromsø. Den store polarhelten vår, Amundsen, døde på grunn av feil som Nobile gjorde. Jeg gjorde ingen forsøk på å finne andre fortellinger den gang da. Jeg stolte på historietimene, historiefortellerne og media.

Min nyvunne historieinteresse (vel, noen år gammel da) har ført til at en rekke forskjellige bøker og filmer har ramlet ned i hendene mine. Mye polarlitteratur. Og historiene om Hjalmar Johansens ulykke og endelikt ga meg et mer nyansert bilde av vår helt Amundsen. For meg ble Hjalmar Johansen nesten større enn Amundsen.

En stadig voksende Italia-interesse (mat, vin og kultur + språk) har også ført med seg mange ulike typer fortellinger. Og det er denne kombinasjonen av historie generelt og Italia/Norge spesielt som førte til at jeg snublet over denne boka av Steinar Aas. Jeg plukket den til meg utfra en tanke som kanskje var: her skulle jeg få bekreftet hvor dårlig forberedt Nobile og hans følge var. Men så skjer akkurat det motsatte. Det er Nobile som fremstår som fagpersonen og Amundsen ramler bakover i historien som turisten i luftskipets eneste lenestol. En svært forenklet gjengivelse av arbeidet til Steinar Aas mener du sikkert? Jo, absolutt. Altfor enkelt. Men ikke enklere enn det norske media og historiefortellere tidligere har levert. I boka til Aas finnes drøssevis med eksempler hentet fra drøssevis av kilder i inn- og utland.
I et privat brev til Amundsen skrev apoteker Zappfe, Tromsø, følgende om italienernes “deltagelse” i ferden med luftskipet Norge: [...]De svarte taterne skulde aldrig været med[...]. Og en Aftenposten-journalist ved navn Odd Arnesen kjører en kampanje med nedrakking av Nobile. Ifølge Arnesen skal Nobile ikke ha vært sin stilling voksen, han skal ha vist nervøsitet og “altfor stor forsiktighet”. Arnesen fremstiller Nobile som om det har rabla for italieneren.

Hvis den fremstillingen som er gitt av ferden med luftskipet Norge i boka av Steinar Aas er i nærheten av virkeligheten så må Zappfes kommentar var i det minste tøvete. Amundsen hadde aldri klart seg – og aldri klart å føre luftskipet Norge over Nordpolen uten Nobile og hans italienske mannskap.

Ifølge Steinar Aas er Fridtjof Nansen en av de få norske stemmene som gir mer nøkterne beskrivelser. I et brev til vennen I.H. Whitehouse i 1928 skal Nansen ha skrevet: [...]Den italienske ekspedisjonen var verkelig ein tragedie, og eg har stor medkjensle med den sørgjelege lagnaden han fekk, og med alle dei som omkom. Eg meiner først og fremst at avisene har skulda for det heile. Både i Noreg og elles i Europa har dei vore fylte med all mulig nonsens og det er særs beklagelig. Det har berre bidratt til å gi folk eit fullstendig feil bilde av kva som skjedde. Det resulterte òg i mange redningsekspedisjonar utan plan og under dårlig organisering, i staden for å vente på dei ekspedisjonane som hadde størst sjanse for å lukkast, og det var utan tvil dei store isbrytarane.[...]

Wow. Ikke bare gir Nansen cred til Nobile. Han peker også indirekte på at Amundsens redningsaksjon med flybåten Latham like godt kunne vært ugjort. Amundsen satte selv eget og Latham-mannskapets liv på spill i en redningsekspedisjon som kanskje mest var tenkt som en handling der Amundsen ville vise seg større enn Nobile.

Men jeg kan jo ikke slippe historien kun med bakgrunn i en nordmanns beskrivelser selv om den er så annerledes enn det jeg tidligere har fått med meg om luftskipene Norge og Italia. Så jeg ber biblioteket skaffe meg et eksemplar av “Männen på isflaket : med “Italia” till Nordpolen” av tsjekkeren Franz Behounek som var med på begge ekspedisjonene. Denne boka ble oversatt til svensk i 1928. Men er ikke utgitt på norsk. Er det fordi vi ønsker å tie ihjel alle alternative historier om norske storheter?

Posted in Observations, Readingswith No Comments →

Never go back03.10.08

Robert Goddard: Never go backEnhver bevandret romanleser har vel ofte støtt på følgende utsagn lagt i romanfigurenes munn: “jeg tror ikke på sammentreff“. For det er gjerne merkelige sammentreff i handlinger som ofte vrir historien rundt. Ihvertfall i spennings- og krimlitteraturen.

Akkurat denne morsomheten finner jeg ekstra morsomt nå. For hva skjer ikke mens jeg er på oppløpssiden i en drivende god bok av Robert Goddard – “Never go back”? Jo en invitasjon til nettopp dette: en reise tilbake i tid. Akkurat det som viser seg å være så skjebnesvangert for størstedelen av persongalleriet i Goddards bok. Goddards roman dreier seg om tidligere RAF-soldater som inviteres til et treff 50 år etter et spesielt prosjekt de deltok i. Jeg inviteres derimot drøyt 25 år tilbake i tid til feiringen av et 40-års jubileum. Men til et mindre “voldelig” miljø: Universitetet i Tromsø er 40 år i år. Og dermed har noen funnet ut at det kan passe med en tilstelning.

Men dette jubileet må visst ha kommet brått på. Her ser det ut som om noen plutselig har funnet ut at de ønsker en fest. Så da må det vel finnes en begrunnelse for en fest. Er vi ikke 40? Jo, det er vi! Invitasjonen er sendt ut 1. mars. Langs slappeste Post-rutiner som gjør at den kommer fram 8. mars. Og festen er 200 mil borte om knappe 3 uker (27. og 28. mars).

Man kan ofte snu på en femøring. Men ikke alltid. Dermed står jeg over denne gangen. Ikke fordi det “stemte” så alt for godt med boka jeg leste da invitasjonen kom. Men jeg har et tips til de arrangementsvillige ved Universitetet i Tromsø. Om 10 år er det 50-års jubileum. Og kanskje er det da også et OL nordaførr. Så hvorfor ikke planlegge et storveis jubileum samtidig som vi OL-gale valfarter nordover?

Forresten – glem 50-års jubileet. Vi vil ha nok med OL.

Posted in Observations, Readingswith No Comments →

Pre-Babbage: Leonardo bygde datamaskiner04.24.07

Leonardos Lost RobotsJeg tok fatt på boka “Leonardo’s Lost Robots” av Mark Elling Rosheim ut fra tanken om at jeg ville lære litt om Leonardos tanker omkring roboter. Jeg var vel ikke helt forberedt på hvor grundig Leonardos arbeid egentlig var. Så dum var jeg. Så lite har jeg studert Leonardos produksjoner.

Heldigvis kan jeg ikke sies å være alene i dette dumhetens univers. For mens jeg holdt på med boken hadde A-magasinet (bilag til Aftenposten) en sak om Leonardos “vogn” som de lærde sier aldri kunne kjøre. Men det er bare det at det ikke er en dum vogn som Leonardos skisser viser. Det er plattformen for en robot-løve (Leo-nardo, ja han likte denne leken med eget navn; familiens våpenskjold er også en løve som står på to). Og denne plattformen er også en programmerbar enhet: bevegelsesmønsteret til roboten programmeres i plattformen, vognen har forhjulstrekk og svinger ved å bremse høyre eller venstre drivhjul. Elegant.

Rosheim har gjenskapt denne og andre av Leonardos produksjoner og vist at de er elegante. Når Rosheim selv tror han introduserer forbedringer med utgangspunkt i hva som i dag er teknologisk mulig så viser det seg gang på gang at det er Leonardos versjon som fungerer best. Snakk om kvalitet i arbeidet.

At det har vært vanskelig å finne ut av Leonardos arbeider skyldes jo flere forhold. Selv rakk han aldri å ferdigstille ferdige bøker og beskrivelser med full dokumentasjon. Og den som tok på seg arbeidet med å ta vare på skattene valgte i stedet maksimalt utbytte ved salg av skisser, notater og skrifter som stykkevis og delt. Og i tilfeldig sammensatt rekkefølge.

Robotløven er fantastisk. Likeså Ridderen som med full rustning kan reise seg og bevege armene. I denne siste kommer selvfølgelig Leonardos anatomistudier (ja, også ved dissekering) til sin rett. Men det er det vanndrevne uret som slår meg helt til bakken. Som Rosheim sier det etter å ha bygd og testet kjernen i dette uret: “I have seen with my own eyes the first digital logic element”. Gjennom en genial konstruksjon klarer Leonardo og lage et vanndrevet digitalur. Vanndrevne ur fantes før hans tid (Hellas og Kina) men ingen løste oppgaven like kompakt og like fullstendig. Her er vannbeholdere i et rørsystem med åpne/lukke-mekanismer som styres av flotører i vannbeholderne. Og derved kan han enkelt lage brytere, dvs. slå av og på timevisning. Som Rosheim beskriver det hele svært beskjedent: “Leonardo realized that in a digital system individual components do not have to be made precisely if they are representing only two states, i.e. 0 or 1. Leonardo’s accomplishment marks the first occurrence of a sequence controller in the modern sense of a simple, dedicated computer that performs its job for telling time and entertaining those who saw it”.

Leonardo var opptatt av enkelhet, funksjonalitet og skjønnhet. Leonardos klokkeringer (den vanndrevne klokken) er inspirert av Pigna-fontenen i Rimini (nå restaurert). I et notat til seg selv skriver han (oversatt til engelsk): “let a harmony be made with different falls of water, as you saw at the fountain of Rimini on August 8, 1502″.

Leonardo da Vinci var forut for Babbage og alle andre i bygging av programmerbare enheter. Og Rosheim klarer på en morsom, lettfattelig og likevel grundig måte å videreformidle dette. Ikke bare har han utdypet tidligere Leonardo-studier. Han har gravd frem nye skatter, tolket og rekonstruert. Og han har – i ung alder – blitt mottatt som stor i den innerste kretsen av Leonardo-kjennere i Italia. Og mannen er mer komplett enn som så. Ikke bare en tolker, nerd og skribent. Han har nok selvinnsikt – og selvironi så det holder – når han beskriver seg selv som overfladisk amerikansk i sitt første møte med Italia. Kostelig.

Boken anbefales på det varmeste til alle med litt mer enn gjennomsnitts teknologi-interesse (dvs. dersom man ikke har Microsofts skylapper fastmontert).

Posted in Observations, Readings, Technologywith No Comments →

  • the tuscan cat
    I for one believe that Leonardo (da Vinci) was really smart. And I also believe cats are smart creatures. So when I spotted a nice cat sleeping on a scooter carrying "the signature" Leonardo somewhere in beautiful Italy I just had to "shoot".

    For all you non-norwegian readers: older entries are in Norwegian only. Sorry.