Archive for March, 2006

Alt til sin tid03.19.06

Nynorsk har jeg aldri hatt noe godt forhold til. Og det har heller ikke blitt lettere etter hvert som språket har endret seg i moderniserings ånd. Men enkelte ganger er det kun nynorsk som er godt nok. Som i “Eggemysteriet” i Donald. Der må det bare være “På Vossevangen der vil eg bu….” som synges. Og Hårek må være på nynorsk. Alt til sin tid, så også nynorsk.

Og for all del, det finnes andre tekster på nynorsk som kan få selv den mest innbarka bokmålsperson til å falle i staver. Som f.eks. følgende dikt av Jakob Sande.

Etter ein rangel

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

For meg handler ikke dette diktet først og fremt om bakrus og drikking. Det er ikke derfor jeg finner det morsomt. Samme budskap pakket inn i annen form enn Jacob Sandes dikt ville heller ikke vært morsomt. Dette diktet er en perfekt fortelling om alt vi utsetter til en annen dag – som f.eks. det å lese et dikt.

Det er heller ikke kun saker på det personlige planet vi utsetter. Selv om det kanskje er der man hører de fleste fortellinger om det som utsettes og utsettes. Her om dagen kunne jeg ikke unngå å overhøre en dames fortelling om “den lista over kjøleskapet som Einar enda ikke har satt opp etter 25 års ekteskap”. Si meg, er det han eller hun som har utsatt det hele? Hun fordi hun da ville gå glipp av muligheten til å legge ut om dette i det offentlige rom.

Utsettelser er vel så vanlig i f.eks. det politiske liv: “i morgen skal vi vedta en omlegging av politikken”, ” i morgen skal vi endre retningslinjer”, ” i morgen skal vi se på de problemer dere tar opp”. Vi må bare få på plass et utvalg først.

Så heretter kan jeg ikke dy meg. Neste gang et politikerfjes dukker opp på skjermen eller i avisa med sitt svada-svar vil jeg kanskje mumle “trur eg” for meg selv. Den politiske bakrusen og handlingslammelsen er verre enn den som kommer av et tilfeldig fylleslag.

Posted in Observationswith No Comments →

Reiseskildringer03.07.06

Tre i Norge - ved to av demFor mange år siden “snublet” jeg over en svært så morsom bok i biblioteket. Tittelen i seg selv var nok til å lokke meg til å lese den: “Tre i Norge – ved to av dem”.

Gode bøker tåler gjensyn. Og gode bøker tåler å bli lest på nytt. Så det hendte av og til at jeg sjekket om boka fantes på bibliotekt, i bokhandel og/eller på nett. Og så viser det seg at denne boka stadig vekk gis rosende
omtale på nett. Egentlig ikke rart for en som har lest den. For den er full av små underfundigheter, britiske understatements og morsomme betraktninger av Norge og oss nordmenn.

Så, helt ut av det blå, fant Cappelen ut at de skulle gi ut en del klassiske reiseskildringer på nytt. Disse kom ut i 2005. Deriblant “Tre i Norge”. Og den dukket opp i nyhetslista som mitt bibliotek sender meg stadig vekk. Dermed MÅTTE boka lånes – og leses på nytt.

Til fots i Norge i 1856Men det stanset ikke der. For det var flere klassiske reiseskildringer. Og boka “Til fots i Norge i 1856″ av W.M. Williams skulle vise seg å være minst like bra. Også fordi denne boka beskriver større deler av Norge: en reise fra Christiania via Trondheim, Lofoten og Tromsø til Hammerfest og tilbake via Vestlandet og Telemark. Og mens “Tre i Norge” i større grad er rik på jakt- og fangstopplevelser er “Til fots…” en bok med funderinger over både den den reisende opplever, men også over norsk kultur, språk – og – stadig sammenligning med sitt hjemland, dets folk, kultur og språk. Han viser blant annet til Samuel Laing som skal ha påstått at navnet England kommer fra det norske ordet eng. Og at dette kommer av at de norske vikingene skaffet seg nye engområder (tilleggsjord :-) ) på sine reiser vestover.

Jeg tillater meg her noen saftige klipp fra boka:

“Begeistrede englendere kjøper gjerne en karjol i Christiania og øker dermed sine reisebekymringer betraktelig. Karjoler eller lignende doninger kan leies overalt hvor der er veier å komme frem på, for en slikk og ingenting, inklusive seletøy”. Dette utsagnet kommer han med tidlig i boka etter å ha passert Mjøsa og startet vandringen langs vei nordover.

Og han kommer tilbake til temaet senere. Igjen harselerer han med de som kjøper karjol og anbefaler at man heller kjøper båt dersom man skal reise rundt i Norge for man må da nordover, nordover i dette fjordlandet. Og båter er billige, bedre enn de båtene en finner “hjemme i England” her er hans forslag:
“For meg står det slik at det å kjøpe en båt er en meget bedre pengeanbringelse enn å kjøpe en karjol. Den vakreste natur i Norge er langs kysetn og ved fjordene. Her er også de beste stasjoner. Hvis man anskaffet et telt, var det intet behov for kahytt. Turisten kunne lande hvorsomhelst på et bekvemt sted, re sin seng og tilbringe natten i herlighet og glede. Dette ville være en særdeles behagelig reisemåte, og den billigste måten å se Norge på. Noen snører og kroker over båtripen vil alltid skaffe mat i gryten.”

Om nordmenn sier han blant annet:
“Nordmennenes ansiktstrekk er utpreget engelske, – endog mere engelsk enn englendernes. Mannen med det karakteristiske treansikt er en mere almindelig type her enn i London.”

Lofoten “elsker han” tydeligvis. Og de som har vært der skjønner godt at man kan la seg sjarmere:
“Disse (Lofotøene) er om mulig ennu steilere og villere enn fastlandet, skarpe granittpyramider springer fra havet til en høyde av tre eller fire tusen fot, og brytes øverst i en utallighet av forrevne tinder, som til fulle rettferdiggjør Mr. Everests sammenligning med en haikjeft.”

Etterpå reiser han videre til Tromsø og trakteres der av den engelske konsul Holst. Traktementet må ha vært storveis for skribenten er særs fornøyd. Annerledes blir det når de etter dette tar seg over sundet og går opp en “tilstøtende dal” (Tromsdalen) til en “lappeleir”. Og leirens innvånere må ha vært litt av et sjokk:
“De var spinkle, med dårlig muskulatur og meget fett, likelig fordelt over hele kroppen som spekket på hvalene. Det tjener utvilsomt samme formål, – å beskytte mot kulde og gi næringsreserve. Men i varmt vær blir det en bør av fett, et utømmelig lager av smelteolje, synlig for øyet og merkbart for nesen.”

Og nettopp nesen kommer han tilbake til – nå som navigasjonsredskap i sjøfarten:
“Det norske flagg vaier på alle de stasjoner vi anløper, men det er helt overflødig å bruke flagg. Selv i tett tåke kan en sjømann med god nese styre direkte på disse stasjoner på denne tid av året, – så kraftig og langtrekkende er stanken av kokende torskelever.”

Han besøker samme lappeleir i Trosmdalen på vei sørover også. Mon tro hvorfor:
“En av kvinnene var nesten vakker, og ville ha vært avgjort vakker, hvis hun hadde vært ren. Hun hadde pene sorte øyne og sort hår, og når hun lo, kunne hun ligne en irsk bondepike.”

Men det er ikke bare samene som får gjennomgå med litt mindre rosende omtale. Stort bedre er det ikke når han på reisen kommer til Telemark:
“Bøndene i Telemark berømmes som Norges mest maleriske befolkning, på grunn av sine smykker, sin klesdrakt, sine markerte ansiktstrekk, sin fattigdom, urenslighet og trang til idretter.”

Store deler av reisen foretas til fots, og underveis overnatter han på ulike stasjoner. I sine beskrivelser av disse er han nesten utelukkende positive både over bevertning, velkomst og omsorg. Men sengene beskrives ofte som likkister fylt med halm og fulle av lopper. Og til bredsel et sauskinn. Et sted er saueskinnet så ferskflådd at kjøttrestene enda henger i. Den største nedturen mht. til stasjoner kommer på Hægheim:
“På Hægheim stasjon opplevet jeg for første gang i Norge et forsøk på småsvindel.” Det viser seg at konen forlanger dobbel pris av hva han ellers har opplevd som vanlig, og firedobbelt av hva de rimeligste har tatt seg betalt for en bolle melk. Og til overmål krangler konen og mannen på stasjonen om dette. “Da jeg gikk min vei, la jeg merke til at det over døren med store bokstaver var skrevet et ordsprog eller motto om å frykte Gud. Jeg har dessverre funnet at det i alle land er en ufravikelig regel at folk som skilter med sin religion og anlegger fromme miner i ord og handling, er smålige, egoistiske og uærlige.” Litt av en kraftsalve.

Som sine kolleger i boka “Tre i Norge” skryter han stadig vekk av kaffen han blir servert i Norge:
“I Norge er kaffen alltid god, selv på de usleste steder.”
Ølet derimot er han ikke overvettes fornøyd med, og mistenker at det er lagd av bær og at dette er opphavet til ordet “beer”.

Denne turisten kan ikke ha vært noen storeter. Flere ganger kommenterer han sine “latterlige landsmenn” som hiver innpå for store middager slik at de ikke er i stand til å tilbakelegge like lange dagsetapper som han. Og han er svært fornøyd med flatbrød og gammelost eller flatbrød og skinke som kost. Men en av de norskeste fenomenene velger han å avstå fra. Grøt omtales konsekvent som romersk sement!

I sin bok “Til fots i Norge i 1856″ søker altså W.M. Williams å beskrive et Norges-opphold mest mulig positivt. Men det må ha virket mot sin hensikt at han i slik detalj har beskrevet sine strabaser som fotturist. For i forordet til andre opplag – som kom ut knappe 3 måneder etter første opplag – skriver han blant annet:
“Jeg hadde håpet at en nøktern skildring av det jeg så og opplevet på turen skulle få andre til å vandre i mine fotspor…. Dessverre har det vist seg at strabasene, og min beretning om levesettet og det usle kosthold hos bøndene i avsides distrikter, har hatt den virkning å avskrekke endel turister fra å besøke Norge.”

Konklusjon: begge disse bøkene er svært lesverdige mer enn 100 år etter utgivelse. De gir innblikk i hvordan Norge var på midten og slutten av 1800-tallet. Og de er underholdende.

Posted in Observationswith No Comments →

Hvor i all verden er det Telenor henter idéene fra?03.03.06

Det er ikke lett å se hva som er det egentlige budskapet i Berit Svendsens debattinnlegg (Aftenposten 01.03.06, “Når eplet faller langt fra stammen”). Kanskje er det fordi hun (bevisst) lar innlegget avsluttes uten at budskapet understrekes? Eller kanskje er det fordi hun antar at vi lesere er inneforstått med hennes forutinntatte standpunkter.

Kanskje er budskapet så enkelt som dette: det er mangel på risikovillig kapital for IT-prosjekter i Norge. Og kanskje er budskapet mer konkret enn som så: på vegne av arbeidsgiveren Telenor etterlyser hun større vilje til at investorer skal trå til i utvikling av idéer med den gulrot at dette før eller siden (20 år dersom man skal velge tidlinjen i hennes eksempel) vil føre til en gedigen suksess.

Men min kjenskap til hvordan deler av Telenor-miljøene omtaler de annerledes tenkende – dette er en lek med ord med bakgrunn i Apples”Think Different”-kampanjer – så kan budskapet også være dette: hun synes det er urettferdig at Apple har suksess med en teknologi som har sitt utspring ved Frauenhofer Institut i Tyskland. Snakk om epleslang.

Uansett hensikt med debattinnlegget så svikter Svendsens argumentasjon på et særs grunnleggende punkt: et filformat er ikke ensbetydende med suksess, hverken faglig eller kommersielt. Dette må kunne oppfattes selv i en organisasjon som kjører en “renhårig” Windows-linje. Apples suksess med iPod, iTunes og iTunes Music Store er ikke fundert ene og alene på mp3-formatet. Og at Apple har denne suksessen med sine produkter og tjenester i motsetning til hva Microsoft har fått ut av sine konkurrerende produkter og tjenester skyldes ikke mp3 i seg selv, men langt andre forhold. Derved blir til og med overskriften som Svendsen velger for sine tanker helt forfeilet. Ordspillet med eplet (Apple) og dets forhold til Frauenhofer/mp3 som stamme for eplets vekst er på det nærmeste patetisk.

Hvordan har Apple kunnet få slik suksess med sin musikkspiller mens andre stadig feiler? Ved å levere stabil, funksjonell og brukertilpasset programvare (iTunes) som binder sammen spilleren (iPod), musikken du har i hylla og musikken du handler over nett. Mens andre leverer mp3-spillere der de tror knapper og glansbilder kan skjule mangelen på et enkelt og greit system for å flytte musikk fra din datamaskin over på spilleren.

Og det som er ekstra ironisk er at man på direktørnivå i Telenor ikke ser at det er ikke teknologien i seg selv, men brukertilpasningen som er nøkkelen til suksess. Det overrasker meg ikke. Som tidligere forsker ved Telenor FoU har jeg sett nok av prosjekter der man har tatt utgangspunkt i et tidlig teknologivalg og siden forsøkt å dytte den valgte teknologien over i en tenkt tjeneste der man ikke kjenner brukerbehov eller ønsker. Det kan være nok å nevne millionene som forsvant i et info-kiosk-prosjekt på 90-tallet der boksene (datamaskinene) var på plass lenge før tanken om tjenestens hvem, hva og hvorfor var på plass.

Med en tydeligere tilstedeværelse på tjenesteutvikling kunne Telenor med sine ressurser skapt arenaer for norsk produktutvikling og programvareutvikling. Dersom man innser at det ikke er teknologien i seg selv som skaper suksess, men anvendelsen av teknologi i produkter og tjenester som brukere kan forholde seg til. Først når dette er på plass kan man etterlyse investorene og den risikovillige kapitalen. Først når dette er på plass kan man be for sin syke mor: mer risikovillig kapital til vår utvikling. I mellomtiden kan jo midler overføres fra enkelte opsjonsavtaler og inn i tjenesteutvikling. Mens man funderer på hvorfor stadig flere henter summetonen sin fra andre enn Telenor.

Posted in Internet, Technologywith No Comments →

  • the tuscan cat
    I for one believe that Leonardo (da Vinci) was really smart. And I also believe cats are smart creatures. So when I spotted a nice cat sleeping on a scooter carrying "the signature" Leonardo somewhere in beautiful Italy I just had to "shoot".

    For all you non-norwegian readers: older entries are in Norwegian only. Sorry.