«I fremtiden vil vi spise insekter» sies det. Jeg trøster meg med at jeg ikke vil bli en del av den fremtiden. Men enkelte drar matreferansene lenger enn som så.
Jeg har prøvd i noen dager å bli kvitt synet av noen tegninger. Men de vender stadig tilbake i tankene mine. Det franske magasinet – er det en for fin betegnelse på trykksaken? – Charlie Hebdo hadde for noen dager siden en sak som jeg bare finner avskyelig. Sårede mennesker med blodet fortsatt rennende betegnes som pastaretter. Og en sammenrast bygning med det som skal være restene av døde mennesker refereres til som lasagne. Og når de så fikk henvendelser om at dette kanskje være noe upassende så var deres svar: «Det er ikke vi som har bygget husene deres. Det har mafiaen.»
Svaret demonstrerer historieløshet og dumhet. Det får stå for seg selv. Det er nok av idioter der ute til at man skal bry seg med slike flåsete kommentarer. Selv om de er «pressefolk» så betyr ikke det at de har kunnskaper om det de holder på med.
Det usmakelige er tegningene av jordskjelvofre og referansene til disse som matretter fra det italienske kjøkken. Dette er ikke satire. Dette er ikke humor. Dette er ikke morsomt. Det er bare en fremvisning av menneskeforakt og mangel på respekt for livet. Når Kristopher Schau i forrige årtusen omtalte en amputasjon som en slankeoperasjon var det bare plumpt og dumt. En tegn på at den såkalte nye humoren ikke var mer enn på fjortisnivå. Men å tegne døde mennesker og omtale de som matretter er hinsides alt det som ellers presteres av disse selvoppnevnte selvopptatte komikerne.
Hva som ligger bak disse franskmenns forakt for alt italiensk kan jeg jo bare gjette meg til. Men jeg tror nok at deres velutviklede evne til hovenhet, nedlatenhet og forakt for andre spiller en rolle. Jeg har vært nok ganger i Frankrike til at jeg har en mengde erfaringer med suverent elendig kundeservice. Mine franskkunnskaper er svært begrensede. Jeg valgte russisk i stedet for fransk på gymnaset. Men når jeg hørte at mine samtidige på gymnaset brukte store deler av franskundervisningen til å synge «Sur le pont D’Avignon» tror jeg at jeg valgte rett. I russisktimene sang vi ikke. I stedet abonnerte vi en periode på Pravda. Noe som ga et annet innblikk i kulturforskjeller.
Når franske kelnere osv. skyter nesen i sky og viser forakt for den som bare vil handle hos han bare pga. litt språklige greier så kan jeg dessverre ikke ta dem alvorlig. Med langt mindre kunnskaper om italiensk språk har jeg møtt en langt større velvilje i servicenæringen der. Og uten å fremvise russiskkunnskaper har jeg blitt tatt bedre imot østenfor det gamle jernteppet enn hva jeg regner som mine franske opplevelser. Det som er ekstra merkelig er at også når jeg har reist sammen med nordmenn som behersker fransk ganske så godt så har kelnernes nedlatenhet bare økt.
Jeg ser i ettertid at min lille boikott av franske produkter etter at Frankrike «eksporterte» atomvåpen til Mururoa hverken ble omfattende nok eller langvarig nok. Disse prøvesprengningene mente jo Frankrike pussig nok ikke var helseskadelige. Min boikott den gang var ikke verre enn at jeg flere ganger har mesket meg med fransk vin. Jeg har satt pris på en konjakk i ny og ne. Og satt enda mer pris på en calvados. Og jeg har til og med referert til noen franske viner som absolutt brukbare. I det minste som bordvin. Særlig en fransk vin med litt morsom bergensk tilknytning. Og i flere år har jeg til og med vært bak rattet på en franskbygd bil.
Men nå er det nok. Det skal svært mye til før jeg igjen lar meg overtale til å nyte godt av et fransk produkt. Da får jeg heller forbli tørst. Eller gå til fots. Jeg er en ganske fredelig person. Men skulle jeg vært i redaksjonslokalene til denne trykksaken så ville jeg nok gjort blyantene litt mindre brukbare.
