Bjørn Lidin Hansen (i midten) sammen med gammeltrener (til venstre) og gammel lagkamerat (til høyre) våren 2016.

Bjørn Lidin Hansen (i midten) sammen med gammeltrener (til venstre) og gammel lagkamerat (til høyre) våren 2016.

En legende har gått bort.

Mitt første møte med Bjørn ligger langt tilbake i tid. Jeg var trener for en gjeng gutter som gjorde sine første erfaringer som fotballspillere. Klubben var Stakkevollan IF i Tromsø. Ordet trener er kanskje litt drøyt. Kanskje ville det være riktigere å kalle det aktivitetsleder. Men uansett.

Under en av treningene en høstdag like etter oppstart av vårt «fotballår» legger jeg merke til en liten kar som sitter på en av benkene sammen med det som sikkert er hans mor. Han følger nøye med på hva vi holder på med. En av spillerne mine er hans litt eldre bror. Det er lett å se at det kribler i denne gutten. Han vil så gjerne delta sammen med de andre. Samtidig sitter han så stille og rolig på benken og vil ikke trenge seg på.

Det skader aldri å ta barn på alvor. Så når treningen er ferdig den dagen går jeg bort til gutten og presenterer meg og spør om hva han heter. «Bjørn» svarer han stille. Det å ta barn på alvor betyr blant annet at man ikke skal snakke over hodet på dem så derfor er det fortsatt Bjørn jeg prater med og ikke hans mor. Så jeg spør om han syntes det så morsomt ut det som de andre guttene holdt på med og om han hadde lyst til å være med og jeg får smått forsiktige «ja» som svar. Og jeg kan se gleden hans når jeg så sier at dersom han har sko som han kan løpe inne i hallen med så skal han ta dem med neste uke og bli med på treninga. Men han våger ikke juble. For nå sier moren hans at han er jo ikke gammel nok. Ikke for at hun vil hindre han i noe han har lyst å gjøre, men for å gjøre meg oppmerksom på at han er yngre enn de andre.

Jeg forklarer dem begge at alderen er ikke det viktigste. Han kan bli med på treningen og da vil vi se hvordan motorikken hans er og hvordan han klarer seg sammen med de andre. Først nå ser jeg Bjørn ta innover seg at han kan få være med. Gutten lyser opp, men er sjenert.

Den vinteren hadde jeg 36 miniputtspillere. I turneringer inndørs stilte vi alltid med 3 lag. Når våren kom og vi skulle ut i seriespill var det også 3 lag. Lagene var ikke faste men roterte fra kamp til kamp. De gikk jo alle på samme skole. Selv om han var yngst var Bjørn fra dag én en spiller som alltid ga alt. Innsatsen var på topp. Og ferdighetsmessig hadde han en bratt utviklingskurve. Han måtte jo hele tiden bryne seg mot eldre spillere. Samtidig var han en av disse man alltid kunne stole på. Ikke noe tull. Selvfølgelig skal barn i den alderen leke. De skal kunne være høyt og lavt. Men av og til skal trenerens ord tas alvorlig for at ting skal gå litt ihop. Og der var Bjørn alltid en som hørte etter.

Enkelte ser på slike treneroppgaver som kun et nødvendig onde. Som en liten bijobb. For meg var disse årene som trener for slike små fotballspillere en kraftig vitamininnsprøyting. For barn som settes pris på og får lov til å utfolde seg innenfor trygge rammer gir så utrolig mye tilbake. Deres glede smitter av. Og man kan glede seg over deres fremskritt og deres små suksesser. Lyktes de i noe de ikke tidligere behersket forsøkte jeg så langt som jeg maktet å gi dem positive tilbakemeldinger. Negative tilbakemeldinger har man ikke behov for i slike aktiviteter. For meg er mantraet «Den første som vet at man ikke lykkes er den som mislyktes.» Man trenger ikke understreke det med å rope ut til spilleren noe som markerer at man har sett at denne ikke lyktes. Og jeg betrakter meg selv som heldig som har fått oppleve små fotballspilleres glede. Og jeg var så heldig at jeg var tilstede da Bjørn gjorde sine første fotballkamper.

Det ble ikke så lenge jeg var trener for Bjørn og disse andre fotballspirene i Tromsø. Vi flyttet sørover i 1996. Men jeg merket jo meg at Bjørns navn etterhvert dukket opp i skriverier om spillere og fotballkamper. Heldigvis har jeg noen som følger bedre med enn meg når det gjelder hvem som spiller hvor osv. Og det var stadig lyspunkter der man kunne se Bjørns navn dukke opp som spiller. Så kunne man jo i et øyeblikks overmot og vanvidd tro at man hadde betydd noe for denne spilleren. Kanskje husket han sin første trener? Men jeg tok ikke kontakt for å få bekreftet slike drømmerier. Eller få dem avkreftet.

Etter hvert gikk han til Lyn. Og derfra skjønte man fort at han ble lagt merke til. Ikke bare som en flink spiller. Men som person. Jeg fikk bekreftet mine antagelser om at Bjørn var blitt «hel ved». En med både hjerte og hjerne på rett plass i tillegg til alt han presterte på banen. Igjen kunne jeg unne meg lykkestunder over at en av «mine spillere» (for noen fantasier?) hadde lykkes. Så kom nedturen. Bjørn ble rammet av kreft. Og ikke hvilken som helst heller. Oppi det hele gledet jeg meg over måten klubben Lyn taklet dette. Han forble deres spiller og de så for seg han som en som skulle komme tilbake. Det lyser respekt av måten Lyn behandlet Bjørns sykdom på.

I vår kom den gledelige beskjeden om at han var frisk. Så da måtte jeg bare ta mot til meg å kontakte han for å gratulere. Og ønske han lykke til i opptrening inn mot den fotballen han hadde slik glede av. Han var jo en etablert legende. Og jeg bare en tilfeldig fotballinteressert så jeg visste jo ikke om han husket meg. Jeg fikk ikke svar men la igjen en enkel beskjed. Noen små minutter etterpå ringte han tilbake. Det ble en lang og god prat. En samtale der han fortalte hvor mye han satte pris på at jeg hadde kontaktet han. For selvfølgelig husket han. Og han hadde så gode minner fra disse første sesongene sine i Stakkevollan. Det var jo jeg som skulle takke han for at han tok seg tid. Og jeg fikk takket for det han – som alle mine andre spillere – ga av seg selv. Den gleden de kunne gi en voksen. Og det var nok ikke for å gjøre meg glad at han sa at dette var noe av grunnen til at han selv ville være trener for yngre når han kom seg tilbake igjen. Han mente oppriktig at jeg hadde gjort noe som han kunne se opp til.

Noen dager senere skulle Lyn spille cupkamp mot Tromsø IL på Bislett. Der fikk jeg endelig møte Bjørn igjen etter mange år. Merket av sykdom og sliten. Men likevel den blide og hyggelige Bjørn. Den som alltid brydde seg om andre og ga av seg selv. Noen dager senere sendte han meg et bilde han hadde funnet i et fotoalbum hjemme hos sin mor. Et bilde der jeg viser at jeg setter pris på det han har vist av innsats og spill. En positiv tilbakemelding.

Dessverre skulle ikke våre veier krysses flere ganger. Idag fikk jeg dødsbudskapet. Den flotte fyren Bjørn Lidin Hansen har gått bort så altfor tidlig. Hans mamma Ewa forteller meg at de brukte å kalle meg for «han bamsetreneren» han hadde de første årene. Det er slett ikke dumt å oppnå bamsestatus hos gutter som skal ut i den store verden og spille fotball. Legender dør aldri, sies det.

For meg dør aldri den tvers gjennom flotte fyren Bjørn.

Og jeg ser han også for meg i den altfor store Stakkevollandrakten der han dribler av både en og to motspillere før han dundrer ballen i mål. Før han nådde skolealder.