Musikk kan gi så mange slags assosiasjoner. Denne låten kunne nesten vært skrevet rett ut fra en taxitur i Tromsø på åttitallet. Jeg fikk en enslig passasjer inn i bilen på en holdeplass midt i sentrum. Karen gir meg en adresse oppe på øya (så unnlater jeg med vilje å være mer spesifikk). Vel fremme ber han meg vente litt fordi, som han sier, kanskje skal han videre. Og jeg stoler nok på han til at jeg unnlater å starte vanskelige prosedyrer med garanti osv. Det viser seg at karen banker på et vindu og søker kontakt med noen innenfor. Men etter en liten stund gir han opp. Han returnerer til bilen og gir meg en ny adresse. Det aner meg at dette nå kan bli en tur av typen «gull» der man får en del kilometer og litt for venting. På neste adresse gjentar prosedyren seg. Like resultatløs banking på vindu. Tilbake i bilen gir han meg en tredje adresse. Og like resultatløs vinduskommunikasjon. Vel tilbake i bilen sier han bare «Næ, kjør mæ hjem!» Han fikk ikke spilt rollen som midnattsmedisin den kvelden. Men han var brennsikker på at han skulle lykkes neste gang. Trivelig kar, forresten. Om noen lurte. Kanskje ikke ifølge de som ikke slapp han inn. Men kanskje var de også opptatt med andre medisininntak. Hva vet jeg. Så nynner jeg heller med på refrenget: «Don’t try and hide yourself away from me / Don’t try to stand the night alone / I am your lover and I’m comin’ in / I’ll be your midnight medicine».
 


Takk til Henry Johnsen, Håvard Stangnes og Anne Nymo T & co.
 
Var du som leser dette passasjeren? Eller en av de som ikke ville ta imot passasjeren? Jeg fikk uansett en «gulltur» med bra omsetning, tips og returpassasjer (som var ferdig med medisinøkta).