Man kan aldri få for mye av Toscana

av thore
0 kommentar

Omslag for «Toscana» av Anders Hornslien utgitt på Kagge Forlag AS 2017. Bilde benyttet med tillatelse fra Kagge forlag AS. © Copyright Kagge Forlag AS.

Anders Hornslien har vært mer enn én gang i Toscana. Mer enn ti eller tusen. Mer enn nok til å gi gode tips. Og nå har han begått en bok med tips om Toscana.

Jeg har forsøkt å regne sammen antall døgn jeg har vært i Toscana. Og selv med ganske så konservativ matematikk kommer jeg frem til omkring 200 døgn siden 2004. Så derved innbiller jeg meg at jeg kan litt om Toscana. Toscanske venner sier jeg kan mer om Toscana enn dem. Selv om de har bodd der hele sitt liv (nesten like gamle som meg) påstår de at jeg har vært på mer forunderlige steder i Toscana enn dem. Det er nesten like ille som de innfødte fra Osloområdet som mener jeg kan mer om bilkjøring i Oslo enn dem.

Det er bare et par ting jeg vet om Toscana. Det ene er at da jeg endelig kom dit for første gang i 2004 så var det som å komme hjem. Folk som er vokst opp ved havet vet hva det vil si å kunne se havet. Det gir en uendelig dyp ro. Derfor har jeg alltid søkt å bosette meg slik at jeg kan se havet, om ikke rett ut av stuevinduet, men aldri langt borte. I min del av Toscana forsvant dette behovet. Innlands i Arnodalen falt jeg like mye til ro ved å kunne se de toscanske åsene rulle bortover i perfekt harmoni. Som havet.

Toscana gjorde at jeg måtte lære meg italiensk. Alle mine tidligere visitter i Trento, Venezia, Lido di Jesolo, Sicilia osv. hadde ikke klart å føre meg dit. Men Toscana med sin historie i hvilket som helst fag du beveger deg inn i gjorde at jeg bare måtte. Så da ble det først kurs på Det Italienske Kulturinstituttet i Oslo. Deretter Universitetet i Oslo. Samt mye sludder sammen med tilfeldige italienske offer for min uvitenhet på reiser i Italia. Og jeg har lært litt italiensk. Og jeg har lært at det hos disse italienerne er en svært velutviklet imøtekommenhet og velvilje. En kommunikasjon med denne uvitende nordmannen som er hinsides det jeg har møtt i andre kulturer. Det er som Hornsliens anekdote fra et spisested på en forblåst åstopp i Toscana. En respons du aldri ville møtt her på berget.

For de som ikke gidder lese hele teksten her kan jeg starte med konklusjonen.

Har du tenkt deg til Toscana så er Hornsliens guidebok en god investering. Før turen. Under turen. Og etter turen.

Anders Hornslien. Foto: Sturlason. © Copyright Sturlason / Kagge Forlag AS. Bildet benyttet med tillatelse fra Kagge Forlag AS.

Boka ble lansert på Det Italienske Kulturinstituttet i Oslo i går. Lokalet var fullpakket og arrangementet ble åpnet av Italias ambassadør. Jeg tør påstå at det var flere tilstede ved denne boklanseringen enn ved lanseringen av Hornsliens forrige guidebok fra Italia samme sted. Og hvorfor ikke? Hvem vil ikke ta seg en tur til det forjettede land: Toscana? Finnes det noen som ikke drømmer om å dra dit? Beveggrunnene kan være mange. Noen drar dit bare for vinen. For, som Hornslien sa, nordmenn er flinke til å drikke vin. Selv italienere lar seg imponere. Jeg har selv fått slike tilbakemeldinger som «dere nordmenn drikker mye vin» fra italienske venner. Og det er ikke meg de har pekt på da.

Jeg rakk en kort prat med Hornslien før lanseringen. Fleipet om at jeg var der for å sjekke ut hvilke av mine perler han ikke hadde med i boka. Heldigvis var det flere slike perler som ikke er med i boka. Og bra er det. På den ene siden så vil jeg nemlig ikke at for mange skal finne ut av hva som er mine perler. Fordi jeg vil at de skal forbli mest mulig uberørt av den overfladiske turistens tilkortkommenhet. Jeg vil at disse stedene skal forbli mest mulig autentiske italienske opplevelser. Igjen har Hornslien svaret: «det finnes utallige spisesteder på forblåste åstopper, utallige middelalderlandsbyer, utallige ….. (hva som helst) i Toscana. Finn dine egne favoritter.» Og man kan ikke bli annet enn mer enn enig med fyren.

Hornsliens innstilling til målsettingen med boka gjør boka enda mer aktuell.

Man ser det tydelig i tekstene. I beskrivelsene av detaljene. For hvis du bruker boka som en oppfordring til å teste ut ulike opplevelser så trenger du ikke nødvendigvis teste det ut samme sted som angitt i boka. De toscanske matspesialitetene får du tak i så mange ulike steder. Ja, utallige steder. De vil variere litt i presentasjon og kvalitet. Men gjennomgående er det storveis matopplevelser så lenge du holder deg unna de verste turistfellene. Under presentasjonen av boka ble Hornslien spurt om hvilke matretter man måtte prøve. Hans svar var den tykke pastaen (håndrullet) pici med en ragu basert på villsvinkjøtt (cinghiale). Samt bistecca fiorentina. Gode valg fra forfatteren. Han foreslo bønner (fagioli) som siderett til bisteccaen. Ja, toscanerne kalles ofte av andre som bønnespisere. Og dette er noe du kan få tak i hele året. Jeg kunne lagt til at i blomstringssesongen for zucchini (squash) så ville jeg foretrukket fritterte zucchini-blomster (fiori di zucchini) som siderett i stedet for bønner. (Jo, man spiser blomster). Men det er bare en liten detalj. Matopplevelsene som beskrives i boka er slike som gir deg lyst til å prøve, lyst til å smake, lyst til å dra dit en tur.

Gløtt inn i bokas innhold

Som den forrige boka (om Roma) har han med seg noen gjesteskribenter. Og jeg vil starte med en av disse. Merete Bø har en liten tekst om Lamole. Og jeg kjenner at jeg blir usigelig glad. Hun kan så mye om vin. Og hun kan italienske viner. Jeg har lært mye av hennes skriverier om vin. For oss som ikke kan noe om vin er hun et «gefundenes fressen». Og hun valgte altså å basere sin tekst på Lamole. Et lite veikryss utenfor allfarvei. Vi dro en tur dit for noen år siden. Måtte undersøke en plass som for oss var ukjent. Og det var selvfølgelig noen viner som var begrunnelsen for å dra dit. På veien dit var det obligatorisk stopp på en vingård vi har besøkt flere ganger. Fordi den er der den er: på veien mellom Figline (i Arnodalen) og (turistfella) Greve in Chianti. Denne vingården har også en fantastisk olivenolje. Hinsides mange andre oljer. Så når vi er på vei forbi denne vingården så er vi plutselig ikke på vei forbi. Her må vi innom.

Men deretter gjennom Greve og sørover. Inn på grusveien beskrevet av Merete Bø. Opp til Lamole. Og deretter kan alt beskrives med disse ord: indre ro. Å sette seg ned på Ristoro di Lamole og se utover landskapet, nippe til litt god vin og bli servert matretter som bare er så utrolig fantastiske. Man trenger egentlig ikke mer. Ferien kunne startet der. Og sluttet der. Man trenger ikke mer. Eller: jeg trenger ikke mer. Så viser det seg at også Hornslien har vært borti samme følelsen. Bare sitte der på et torg og nyte sin aperitivo og se livet spille seg ut er nok. I Lamole var det ikke så mye liv. Men å nyte utsikten over et strålende kulturlandskap (på Unescos verdensarvliste) er mer enn nok. Bare denne ene teksten fra Merete Bø gjør at jeg føler at jeg har fått igjen for prisen på boka. Og mens du sitter der og ser utover kulturlandskapet så innser du at noe lignende har du aldri sett. Landskapet rundt deg viser tydelig at det slett ikke kan finnes noen kopi i Norge. Eller andre steder. Og igjen treffer Hornslien spikeren der den helst bør treffes. Denne opplevelsen av landskapet kan du ha så utallige mange steder i Toscana. Nyt beskrivelsene i boka og dra dit boka forteller om. Eller dra et annet sted i Toscana.

Jo, jeg nikker gjenkjennende flere steder i boka. Og jeg humrer når jeg ser at jeg velger andre steder. Isbaren i San Giovanni har jeg besøkt. Verdens beste is sier Hornslien i boka. Jeg holder fortsatt en knapp på Elmi i Figline. Jeg kunne tilbrakt en sommer i den isbaren hadde det ikke vært for at min fastlege ikke vil kunne anbefale noe slikt.

Og jeg fryder meg over steder som er tatt med. Jeg forstår hans første, lille skepsis til Firenze. Og jeg forstår hans endrede innstilling. For makter du å løsrive deg fra turistjaget på jakt etter å få med deg alt så kan du nyte også denne stressede byen. Han forteller om en takterrasse for aperitivo eller hva du måtte ønske. Jeg nyter gjerne min aperitivo fra en annen takterrasse, like ved torget der nord-sør- og øst-vest-veiene fra Cæsars tid krysser hverandre. Men opplevelsen er den samme. Hver tur til Firenze brukes til å oppleve noe annerledes. Se noe man ikke har sett før. Og samtidig nøye seg med bare en brøkdel av alt man ikke har sett. Det er så mange museer. Det er så mye kunst. Det er så mange praktbygg. Det er så mange kirker med ufattelig mye vakker kunst. Og det er så mange torg eller uteserveringer der du bare kan la de travle løpe forbi mens du senker skuldrene og bare er.

De typiske stedene fra guidebøker er med i boka. Klart man skal til Siena, Montalcino, San Gimignano osv. Men ikke alle bøker tar seg tid til perler som Cortona, Arezzo, Pienza osv. Hvis du har tenkt å få med deg alle opplevelsene som beskrives her så trenger du svært god tid. Her finnes noe for enhver smak. Og mitt lesetips for boka må bli det vidunderlige italienske ordet stuzzicare (kan lettest oversettes som beskrivelsen av å plukke til seg små godbiter fra et bord med lekkerbiskener eller fristelser).

Hvordan skal du komme deg rundt omkring i Toscana? Vi benytter som oftest leiebil. Men boka gir deg også eksempler på annerledes opplevelser. Sykkel? Scooter? Luftballong? Damptog? De to siste metodene har jeg ofte fundert på. Men enda ikke prøvd ut. Det kommer nok en tid for også dette.

Noe jeg savner? Noe som kunne vært forbigått i stillhet?

Jeg har ikke lest alle kapitlene enda. Fordi jeg følger stuzzicare-metoden. Men én ting ser ut til å glimre med sitt fravær: fenomenet pasticceria. Denne blandingen av et sted med konfekt og kaker. Og semifreddi. Og kanskje is i tillegg. Perfekt følge til en caffè. Ikke at dette er spesifikt toscansk. Men denne typen serveringssteder er en livsnødvendighet for oss som liker en kakebit i ny og ne. Men for all del. Det er en glidende overgang fra denne typen steder til enkelte steder som velger å kalle seg bar. Og vil du prøve en virkelig mektig kake skal du se etter kaken der man hevder at oppskriften er fra den tiden da de første pilgrimene fartet gjennom landet. Selv testet jeg den på Bar Dante (flott navn) i Radda in Chianti.

Jeg startet jo turen inn i boka ved å titte raskt over kartene med markeringer for stedene som er nevnt. Og når jeg så at Leccio var markert på kartet var den umiddelbare reaksjonen «Åh nei! Ikke her også!». Jeg skjønner jo hvorfor man tar med dette stedet. Og jeg har selv støtt på turister som kommer langveis fra som har nesten kun dette veikrysset som mål. Egentlig feil å si veikryss siden det for noen år siden kom en rundkjøring der. Der, midt uti et noe kjedeligere landskap har man altså plassert en liten vorte. Et voksende kjøpesenter med såkalt outlet for merkevarer. Og hver gang dette kjøpesenteret kommer opp i samtaler eller forespørsler så minnes jeg følgende episode som ligger omlag ti år tilbake i tid:
Marcello: Thore, har du sett hvor sur den tyske gjesten vår er?
Jeg: Nei. Har det skjedd noe spesielt?
Marcello: Jeg er så sint på Luigi. Han fortalte våre tyske gjester om The Mall.
Jeg: Ha ha. Så da?
Marcello: Ja. Nå har de vært der. Og kona hans har brukt opp hele feriebudsjettet og litt til på moteklær. Beh!

En perle jeg håper forblir mer eller mindre forbigått av masseturismen

For noen år siden skulle vi avslutte med en liten uke fordelt på to steder i Toscana etter 14 dager i Arnodalen. Og min venn Marcello spør meg om hvor vi skal dra. Jeg svarer som sant er at først skal vi noen dager til Castellina in Chianti og deretter til Talamone og Bagno Tirseno. Marcello ser meg dypt inn i øynene og avleverer følgende kraftsats: «Thore! You are too romantic.» Vel, siden jeg tåler å bli kalt romantisk kunne jeg lett godta merkelappen.

Beskrivelsen av Castellina som noe uberørt slik den gis i boka er ganske så riktig. Selv om flere andre bøker har vært overmåte positive over beskrivelser av både viner og mat. Man kan vel delvis takke det svært begrensede utvalget med hotellrom i Castellina for noe av dette. Og for noen spiseplasser de kan tilby. Hornslien har vært innom og anbefaler med rette Taverna Squarcialupi. Han nevner også deres vinutvalg. Jeg kan kun tilføye at hotellet er førsteklasses og har svært hyggelig betjening. Navnet Squarcialupi er et gammelt familienavn. Det kan oversettes med noen sånt som «spjære opp ulver».

Og er du først i Castellina kan du jo ta deg en tur ned bakken til vingården Castellare.

[youtube v=»BTZxKsxw5uI»]

Konklusjon

Har du tenkt deg til Toscana så er denne boken et godt startpunkt for planlegging av opplevelser. Men gap ikke over for mye. Har du ikke tenkt deg til Toscana så kan denne boka være nok til at du ombestemmer deg.

I tillegg håper jeg boka vil ha en sideeffekt: at lesere får lyst til å lære mer om Toscana og Toscanas historie, kultur osv.

Denne omtalen er ikke sponset

Til forskjell fra rosabloggere og mange andre bloggere er ikke dette innholdet på noen som helst måte sponset. Bildene er levert fra Kagge Forlag AS på forespørsel. Det ligger ingen godtgjørelse, bokeksemplarer eller ytelser fra forlag, forfatter eller andre bak denne omtalen.

Min målsetting med å omtale boka er ganske enkelt at jeg synes det ville være trivelig om flere kunne få positive reiseopplevelser fra Toscana. Og da er det godt å starte med en liten fortelling om hva man kan forvente seg. Hornslien beskrev selv Toscana som noe man drar til for «å senke skuldrene». Fordi der fungerer det. Veramente.

You may also like

Annonseblokkering funnet

Vennligst støtt oss ved å slå av AdBlocker-tillegg i nettleseren din for vårt nettsted.