I Store Norske Leksikon beskrives det moderne rasismebegrepet som en «rasisme uten raser», hvor det ikke er biologisk opphav, men kulturell tilhørighet som er grunnlag for diskriminering. Da kan rasisme forstås som at noen mennesker med en annen kultur er av mindre verdi enn andre.

Lytter man til festtaler, som f.eks. denne, så kan man kanskje forledes til å tro at rasisme var på vikende front i Norge. Og, som i så mange andre sammenhenger, så liker nordmenn å beskrive seg som så mye bedre enn andre. Man liker å påstå at takhøyden og aksept for det fremmede er bedre her enn i andre land. Jeg har mine tvil.

For en oppegående person er det forholdsvis lett å se og identifisere rasistiske tendenser når de dreier seg om forholdet til folk fra andre deler av verden. De negativt ladede ordene om mennesker med annen hudfarge, med annen kulturell bakgrunn, annet språk og en annen formening om hva som er det noen velger å kalle «naturlig». Litt mer vanskelig kan det være å identifisere grobunnen til denne rasismen, de daglige stikkene mot alt som er annerledes og som fungerer som opplæring av nye generasjoner rasister.

En vis person skal engang ha sagt: Se på din beste venn. Han var også engang en fremmed.

Glansbildene som presenteres av det langstrakte landet Norge viser folk som møtes og omgås på tvers av opphav, dialekt og kulturell bakgrunn. TV-produksjoner har som oftest med seg deltakere fra ulike deler av landet og utad ser alt ut til å fungere. Nesten for perfekt. Men foran TV-skjermene er hånordene og kommentarene sikkert der hele tiden. Barn læres opp av sine foreldre og når de i skolehverdagen blir konfrontert med en innflytter så ender enkelte opp med å be læreren oversette det den nye eleven sier. Ofte tas ikke dette problemet ved roten, men blir i stedet et fast humorinnslag i skoleklassen.

Jeg vil påstå at raushet og toleranse er mindre tilstedeværende hos de som ser på sitt eget språk som dialektløst norsk, dvs. de tror de snakker rent bokmål, enn det er hos alle med et snev av dialekt. For jeg har ved selvsyn og på nært hold opplevd personer som, når de mangler vettige kommentarer, tyr til etteraping og trakassering av det som for disse er annerledes. Og aller mest energi legger de i slik oppførsel dersom de har publikum. Publikum som de håper vil applaudere. Eller egne og andres småbarn som de vil lære opp til nye generasjoner rasister. Så står de der og snurrer rundt sin egen akse mens de babler noe kaudervelsk som skal være etterligning av andres talemåter.

Man kan prøve å skolere slike rasister. Men det er nok bare som å stange hodet i murveggen. Selv ender man opp som blodig og forslått, mens rasisten får enda flere innspill til sitt repertoar. Det enkleste er å snu ryggen til og ignorere denne type personer. Vi lever bare ett liv hver og en av oss. Det gjelder heldigvis også for disse tåper.