28. september 1991 holdt Frank Sinatra sin siste konsert i Oslo. Konserten ble holdt i Oslo Spektrum. Men jeg var ikke der.
Royal Christiania Hotel ligger ikke så veldig langt fra Oslo Spektrum og der sjekket jeg inn noen dager før denne konserten. Da jeg kom opp til rommet mitt fant jeg en kar sittende på en enkel stol som var plassert mellom døren til mitt rom og døren til naborommet. Ikke ante jeg hva slags kar det var, men jeg hilste. Hans respons var en rask håndbevegelse inn under jakken og jeg tenkte «ojsann». Men så må han ha funnet ut at jeg var ufarlig for han nikket. Uten å smile. Ikke visste jeg hvem som var på naborommet, men sikkerhetsfolk var det tydeligvis behov for.
Kvelden før konserten spiste jeg middag sammen med en kollega (du husker det Bjørn H.?). Han mente at det kun kunne være en gjest med behov for slikt sikkerhetsoppbud. Det måtte være Frank Sinatra. Jeg hadde mine tvil, men min kollega stod på sitt. Og han ville at vi skulle avslutte middagen med en visitt i baren på hotellet. Da ville vi nok få avklart om hans antagelser var riktig. Jeg lot meg overtale. Baren lå den gang noen små trappetrinn opp fra gulvet i inngangspartiet, vis-a-vis resepsjonsdisken. Og ganske riktig: Frank Sinatra var gjest på hotellet. Og han satt i baren. Det var ikke fullpakket i baren. Frank satt inn mot ytterveggen (ut mot gata). Han var ikke alene ved bordet sitt. Han hadde selskap av Jack Daniel’s. Men hverken Frank eller Jack var fulle. Selv om Jack ble mindre full ble ikke Frank mer full.
Eneste ledige bordet i baren var rett utenfor Franks bord, 2-3 meter unna. Vi spurte karen som både så ut som og som var sikkerhetsvakt om det var greit at vi satte oss der. Svaret var «Ja, så lenge dere ikke lager noe bråk!» Bråk? Skulle to gamle forskere lage bråk? Lite trolig. Men snart skjønte vi hva han mente. For hele tiden strømmet det på folk som absolutt ville bort til bordet til Frank. 99,9% av disse var kvinner. Noen av disse snudde straks sikkerhetsvakten pent ba dem om å forlate. Men resten løftet sikkerhetsvakten stille og rolig opp før han bar dem ut på gaten. Jeg syntes i bunn og grunn synd på både Frank og Jack som ikke fikk nyte en liten stund i fred og ro.
Da jeg skulle sjekke ut fra hotellet spurte jeg pent om de trodde Frank kunne se litt stort på det hele. Om han kanskje kunne ta mer enn halvparten av kostnadene for sikkerhetsvakten utenfor rommet mitt siden jeg ville få problemer med å få slike utgifter dekket på reiseregningen. Jeg fikk til svar at det ordnet Frank helt alene uten å be om bidrag fra slike som lille meg.
Omlag to uker etterpå sjekker jeg igjen inn på samme hotell. SAS hadde knotet det til og min ankomst til hotellet var etter midnatt. Men siden jeg hade garantert bestilling og dessuten var stamkunde var det selvfølgelig rom i herberget til meg også denne natten. Mens resepsjonisten gjorde klar nøkkel og slikt fleipet jeg litt om at jeg hadde campert vegg-i-vegg med Frank forrige gang. Hun bare lo og mente jeg hadde nok hatt en storveis opplevelse. Så gir hun meg denne plastkortnøkkelen og forteller meg romnummeret og jeg takker og plukker opp sakene mine. I det jeg skal gå fra skranken sier hun «Forresten, du går inn oppe!».
«Oppe?», spør jeg. Og hun forteller meg at jeg har fått suiten med det og det navnet. Samme suite som Frank hadde hatt! Men denne gang uten sikkerhetsvakt.
Jeg går inn oppe. En suite som ble pusset opp like før Frank inntok den. Ingen spor av slitasje etter hans besøk. Eller de andre som må ha vært der etter den tid. Marmor. Tykke gulvtepper. Nydelig interiør. Et flygel i suitens øverste etasje. Soverommet var ned en trapp. Gardiner med fjernstyring for de to etasjene med vinduer. Stort bad. Gullkraner. En luksus fra begynnelse til slutt. Og det var til denne suiten jeg sjekket inn henimot kl. 00.30 og med travelt program neste dag som gjorde at jeg skulle sjekke ut igjen før kl. 07.00. Noen få timer og altfor stort rom. Forsiktig klunket jeg litt av en enkel melodi på flygelet. Før jeg stupte til køys. I samme seng som Frank Sinatra hadde benyttet ca. to uker tidligere.
