Den 13. oktober 1991 ble en dag med mer enn et tap. For ikke bare tapte TIL mot Molde, men Stein Berg-Johansen brakk foten i et sammenstøt med Øyvind Leonhardsen. Dette er altså så langt tilbake i tid at de fleste kampene i toppdivisjonene i Norge gikk på søndager. Nå vet man jo snart ikke hvilken ukedag som passer TV-kanalene best.

Sammenstøtet som førte til benbruddet var av det voldsomme slaget. Selve sammenstøtet fant sted i sørøstre del av banen. Selv befant jeg meg på det tribunefeltet der man idag finner Isberget, dvs. nordøstre delen av anlegget. Med ok bra utsikt mot smellen vi alle så komme.

Minner farges av tid. Er det en hendelse som klistrer seg fast i hukommelsen så vil den etterhvert få en annen kulør. Men dette er slik jeg beskriver hendelsen nå. Vi, alle på tribunene, så forløpet. Vi så Stein Berg-Johansen sette fart på sin karakteristiske måte. Og for en fart. En fryd for ethvert bankende fotballhjerte som heiet på laget han spilte på. Det var langt frem til ballen, men vi var så sikre på at uansett ville han nå den først. Selv om motstanderne hadde en som var nærmere ballen var vi sikre. Denne motspilleren var Øyvind Leonhardsen (*). Nesten like rask som Stein Berg-Johansen. Men bare nesten. Så fryses øyeblikket i minnet. Og når filmen starter igjen er det i ‘slowmotion’. Bilderamme etter bilderamme. Spillerne nærmer seg ballen. Nærmer seg hverandre. All lyd toner ut. Millisekundene før sammenstøtet er det som om alle på tribunene vet hva som kommer til å skje. Dødsstille. Vi kan høre de løpende føttene. Men lyden av dem er så svak at om den berømmelige knappenåla hadde falt på gulvet i TIL-huset så ville den overdøvet lyden fra banen. Så kommer smellet. Det tørre smellet av ben som knekker.

——

Jeg må alltid ta et dypt innpust akkurat idet minnet spoler frem til knekkelyden.

——

Jeg husker ikke hvilke av TIL-spillerne som løp til. Jeg husker at de var opptatt av at Stein Berg-Johansen ikke skulle løfte hodet sitt for å se skaden. Så stygg var den at de ville skåne han for den. Det krever psykisk styrke å komme først til et skadested. Men heldigvis har man adrenalin. Så kommer båre og pledd inn på banen. Etterhvert er skaden tildekket slik at alle er skånet fra å se den. Og så er skaden historie.

Men det er ikke denne skaden man husker Stein Berg-Johansen for. Ikke bare den. Man husker han for teknikk, fart og innsats. Og for en hel mengde mål. På TILs andre forsøk ute i Europa stod han for TILs første Europa-mål. Et bortemål. Knappe halvminuttet etter kampstart hadde han satt den i nota mot FC Tirol. Selv om TV-dekning og live-streaming den gang da bare var en våt drøm så glemmer man ikke slike prestasjoner så lett.

Jeg har aldri sett mitt spørsmål «Hvor var du da Stein Berg-Johansen brakk foten?» i noe mediaoppslag. Selv ikke i Tromsøbaserte medier. I stedet ripper journalister og andre stadig opp i en sak om en kar ved navn Brå som skal ha brukket en stav en februardag i 1982. Hadde man ikke visst at denne karen deler av livet sitt brukte svært mange dager på å vandre rundt på treplanker/glassfiberplanker så kunne man jo undret lenge over hvilken type stav han brakk. Men siden den 23. februar 1982 var en tirsdag og siden dette skiløpet sannsynligvis gikk i arbeidstida for folk flest så var jeg nok på IMR, UiTø (som institusjonen het dengang da). Mulig jeg var på en forelesning. Men mest sannsynlig satt jeg og grublet over det som skulle bli resultatet av hovedoppgaven. CCL (**).

Noen få år etter at Stein Berg-Johansen brakk foten var sommeren i nord ganske så begredelig. Det ble hardnakket hevdet at man i Tromsø bare hadde ca. 2 minutter der gradestokken viste mer enn 20 grader. Dette ble selvfølgelig tema rundt mangt et lunsjbord. Og ihvertfall rundt et lunsjbord der jeg befant meg. Med lattermilde spørsmål om hva man hadde gjort den sommeren. Da kom det tørt fra en av mine kolleger:

«Æ va på dass da han fòr førrbi!»

Nok en gang rustes det til skjebnekamp på Alfheim. Så spørs det bare om man etter førstkommende søndag kan spørre «Hvor var du da TIL sendte Enga og Reka sørover med et gedigent tap?».

(*) Riksmedia kastet seg jo over Drillo-betegnelsen «best uten ball» om denne «Leo». En betegnelse jeg ikke liker. For snur du om på den så får du vite at spilleren er «dårligst med ball». Kurslederne da jeg tok B-trenerkurset i fotball hadde også forelsket seg i slike Drillo-begrep. Og de ble ganske så sure da jeg slo frempå om at slikt som «best uten ball» burde vært forbeholdt friidrett og andre idrettsgrener uten offside.
(**) Couldn’t Care Less