En gang i oldtiden var jeg “coach”. Mine “coachede” var fotballspillende smågutter. Og enkelte ganger følte de vel at jeg ga dem impulser som økte deres lyst til å beherske mer fotball. Mest av alt hadde vi det svært så morsomt. Ikke bare når vi vant.

For noen år siden ble det svært så populært å være “coach”. Men for meg virker det som om tittelen “coach” mest av alt brukes av de som ikke våger å fortelle hva de egentlig er: rådgiver og/eller konsulent.

Årsaken til at de ikke våger eller vil dette lenger er at enkelte føler at ihvertfall tittelen konsulent er så belastet. For hvem har vel bruk for en de bare skal konsultere – og som atpåtil bare skriver ut store fakturaer. Og hvem har vel behov for noen som gir råd – og som atpåtil bare skriver ut store fakturaer. Da er det vel bedre med en som “står på sidelinja og gauler” som en coach – og som atpåtil bare skriver ut enda større fakturaer.

Men jeg tror det var flere ting som forsvant i denne navneendringen av yrkestitler. I iveren etter å kvitte seg med ballasten fra konsulent- og rådgivervirksomheten kastet man kanskje også deler av yrkeskodeksen overbord. Gamle dagers konsulent og rådgiver visste å skille mellom ulike oppdrag, ulike oppdragsgivere og ulike oppdragsgiveres beste. En del “coacher” ser ut til å ha latt dette fare. De setter sin personlige vinning foran oppdragsgivers beste og blander kortene. Vel, så har de kanskje lært noe av enkelte trenere også innen idretten (dersom det var derfor man ville være “coach”) – men de aller fleste trenere innen idretten klarer fortsatt å sette sin klubb og sine utøvere foran alt annet. Den klubben og de utøverne de tjener “i øyeblikket”. Verre er det med næringslivets “coacher”.