«Matteus´ martyrium»
Caravaggio [Public domain or Public domain], via Wikimedia Commons

Alessandro Leogrande har skrevet en svært interessant bok om flyktningestrømmen over Middelhavet. Boka, «La Frontiera», er gitt ut på norsk av Cappelen Damm med tittelen «Grensa». Forfatteren var i Oslo tidligere i høst og boka ble blant annet presentert på det Italienske Kulturinstituttet i Oslo.

Boka inneholder selvfølgelig en gjennomgang av talløse forlis og de uhyggelige tallene med omkomne. I tillegg går han gjennom de ulike metodene som Italia og resten av Europa har benyttet seg av for å ta seg av, eller enda vanligere, stanse flyktningestrømmen. Men sterkest er kanskje de mange møtene med overlevende og fortellingene de gir.

Samtidig tar Leogrande for seg mye av bakgrunnen for flyktningestrømmen. Hvorfor flykter folk? Fra hva? Han går bakover i historien og gir oss et innblikk i en verden slik overfladiske media ikke gir oss når de «rapporterer» fra en verden på flukt. Med denne presentasjonen av historien, med fortellinger om hvordan vi europeere forlot tidligere okkuperte områder og kolonier. I vaskeseddelen på boka står det (om Leogrande): «Han set ord på det ubeskrivelege svarte hòlet der rettferda i samfunnet og samvitet vårt kvar dag går under.»

Selv velger Leogrande et maleri som bakgrunn i siste kapitlet når han oppsummerer våre reaksjonsmønstre. Maleriet han benytter er «Matteus´ martyrium» malt av Caravaggio. Og slik beskriver han maleriet (utdrag fra boka):

«I denne scenen av rå, total og brå vald er mange av våre svakheiter i møte med vondskapens mysterium representerte. Ei gåte skjuler seg i verkets penselstrøk, nemleg vegringa for å gripe inn.»

Så beskriver han scenen i bildet og når han beskriver gutten som er leid inn for å ta livet av Matteus forteller han det slik: «Han er i sentrum av måleriet. Drapsmannen er den alt roterer rundt, ikkje offeret. Offeret er påkledt. Den andre er derimot naken bortsett frå eit tøystykke kring hoftene. … Caravaggio målar ikkje drapet, men augneblinken før valden blir fullbyrda. Han stansar tida nøyaktig der.»

Og så gjør Leogrande det helt store. Han beskriver og tolker blikket til de ulike deltagerne i bildet. Hvordan de enkelte ser og betrakter situasjonen. Og hvordan de likevel ikke ser. Hvordan de lar være å gripe inn, men likevel deltar. Maleriet er en gjengivelse av vår avsky, vår panikk, vår sløve likegyldighet ifølge Leogrande. Og jo mer jeg ser på bildet, jo mer er jeg enig med han.

Caravaggio, som mange andre, malte ofte seg selv inn i bildene. Og hans selvportrett er å finne i personen like bak drapsmannens høyre skulder. Og enhver kan se at denne personen holdning på mange måter er ulike de andre aktørene. Leogrande beskriver det slik: «Blikket hans uttrykker smerte, men også medkjensle. Ei uendeleg sorg. Og i motsetning til dei andre tilskoderane flyktar ikkje Caravaggio, han ser på offeret fordi han ikkje kan anna enn å vere ved hans side og halde ut synet av det som snart vil skje. Han har forstått alt, men han grip ikkje inn. Han veit at han ikkje kan gripe inn, han kan ikkje stanse sverdet. Medkjensla hans er endå meir pinefull fordi han er makteslaus. Verken den skarpsynte tolkinga av hendinga eller fullbyrdinga av kunstverket kan stoppe massakren. Det einast han kan gjere er å gå gjennom lidinga saman med offeret.»

Og der er vi, som Caravaggio, maktesløse. Ute av stand til å gripe inn. Fortsatt dør tusener på flukt.