Noen dager er mer travle enn andre. Og noen dager er bare vidunderlige langsomme. I en del år har jeg hørt enkelte snakke om den forferdelige tidsklemma. Og hvordan den har rammet dem. Selv har jeg ikke sett noe til den. Men det er vel kanskje fordi jeg er nærsynt og/eller at jeg ikke vet hvordan denne klemma ser ut.

Jeg har jo observert at folk ikke har tid til å lage mat mer. Butikkene har hyllemeter på hyllemeter med saker som har et par eller kanskje så mye som 5 minutters tilberedningstid. Aller helst skal middagen bare en snartur i en mikrobølgeovn og kunne fortæres i et enkelt jafs. Etterhvert har man ikke tid til å handle lenger heller. Og man har slett ikke tid til å planlegge hva som skal handles heller. Og i bakgrunnen surrer Øystein Sundes «vi har folk til slikt». Jotakk.

Digitalurene kom på 70-tallet. Mitt første var en Seiko og det fikk jeg i 1977. Fantastiske greier. Men den virkelige eksplosjonen i mengden klokker (i Norge) skjedde først utpå 80-tallet. Da var det plutselig klokker innebygd i de mest utrolige saker. Produksjonskostnader på både mekaniske og elektroniske urverk må ha rast nedover etterhvert som tilbud og etterspørsel økte. Og nå er klokker så tilstede overalt at man trenger ikke lenger å bære noen klokke med seg. Armbåndsuret benytter jeg kun av helt andre årsaker enn for å finne ut hva klokka er.

Noen, særlig de yngre, vil nok finne en del referanser til begrepet «tid» i filmer fra før klokke-eksplosjonen (og bøker dersom noen skulle forholde seg til noe så gammeldags) som litt sært. Særlig i kriminalfortellinger og filmer. I filmene om Olsenbanden ble det en fast foreteelse å «synkronisere klokkene». Og alt de utførte var «taima og tilrettelagt».

"Frøken Ur" på Teknisk Museum i Oslo, fra Telemuseets samlinger. Bildet er lånt fra Digitalt Museum. Lisens for bildet: Creative Commons.

«Frøken Ur» på Teknisk Museum i Oslo, fra Telemuseets samlinger. Bildet er lånt fra Digitalt Museum. Lisens for bildet: Creative Commons.

Men hva gjorde man dersom det ene uret man hadde plutselig skulle svikte. Eller enda verre: dersom man ikke hadde klokke. Her kom kommunikasjonsteknologien til redning. Før telefonen ble allemanseie kunne man sjekke hva klokka var ved å ta en telefon. Du måtte selvfølgelig ikke ringe til en bekjent eller annen person som gikk på to. Du ringte ganske enkelt til «frøken Ur». Kanskje var det noen som ringte til henne bare for å slå av en prat. Selv om den dialogen nok måtte bli litt rar.

Hvordan så denne frøkna ut? Kanskje litt mindre forlokkende enn hva hun hørtes ut som. Men til sin tid så var hun et teknisk vidunder. I Norge var hun aktiv fra 6. juni 1932 og helt frem til 2007. Og hun hadde medsøstre rundt omkring i verden som levde av å levere akkurat samme tjeneste. Et lite lydopptak med hennes svenske kollega finnes bl.a. på Youtube. Og svenskene har til og med brukt frøkna både i matreklame og som grunnlag for sangtekster.

Er hun helt borte nå? Nei, merkelig nok så finnes det fortsatt minst en slik frøken som stadig holder på. Og ifølge de som har henne ansatt så blir hun ringt opp av tusenvis av personer hver eneste dag. Travlest har hun det visstnok når klokkene skal stilles til/fra sommertid.