Det hender jeg rydder i gamle saker. Kaster ting. Begrunnelsene kan være ganske så varierte. Men bort skal det. Og som oftest så blir det kildesortert ganske så riktig i henhold til reglene. Men ingenting og ingen er perfekt. Så av og til ender saker opp blant restavfallet som egentlig skulle vært andre steder. Men jeg er ikke stolt av det.

Det hender også at jeg rydder i mitt eget vokabular. Det kan være vanskelig. Det er, for eksempel, fortsatt mer vanlig for meg å si restsøpla enn restavfallet. Og dessverre kan jeg nok ende opp med å bruke betegnelsen søppelkjører oftere enn renovasjonsmedarbeider. Jeg innrømmer det. Men jeg er ikke stolt av det.

Jeg har klart å styre unna ordet vaskekone i de fleste tilfeller. Kanskje fordi jeg visste så godt hva det yrket innebar. Nordpå var jo betegnelsen oftere vaskekjerring. Nå er jo opprinnelsen til ordet kjerring langt ifra så negativt som tolkningen av ordet. Men det er et ord det er lett å styre unna. Særlig når man hører hva enkelte legger i ordet.

Ingen sti er ren. Heller ikke min. Jeg er ikke stolt over at jeg for ca. 50 år siden klarte å bruke utnavnene på to hederskarer som stadig holdt Tromsø sentrum ren. De startet tidlig om morgenen. Og jammen var de både effektive og grundige. Idag har jeg heldigvis glemt hvilke ord som ble brukt om dem. Og om noen minner meg på det så vil det bare være en påminnelse om hvor stygg man har vært i enkelte situasjoner. Da jeg innså arbeidsinnsatsen deres og verdien av det de gjorde, så ble jeg heldigvis litt klokere. Så det finnes håp også for slike utskudd som meg.

Det er greit å rydde i egne omgivelser. Og det er greit å rydde litt opp i sitt eget språk.

Det skader ikke å ha det ryddigere rundt seg. Og det skader heller ikke å innse at det kan finnes enkelte elementer i egen språkbruk som kanskje ikke er så smart. For selv om det før var vanlig å bruke både den ene og den andre betegnelsen på saker og ting, mennesker og dyr, så er det ikke så sikkert at det var smarteste løsning. For kjenner man litt til historien som ligger bak ordene så kan det hende at man innser at de ikke kommer fra det vi kan kalle stolte øyeblikk. En del av norsk historie og rikdom er basert på kjøp, frakt og salg av medmennesker. Ingenting å være stolt av. En del av norsk historie er basert på undertrykking og utryddelse av andre folkegrupper. Når historiebøkene skrives av de herskende så er det mye som er farget av deres måte å omtale saker og ting på.

Så opplever man at enkelte får mental hikke av det foretas språkrøkting. At ord nappes ut av ordbøker på nett. Og at emneord forsvinner fra leksika. I oppgitthet og sinne så skriver de at de nå er fratatt retten til å bruke enkelte ord. Og både statskanalen og løssalgspressen bærer ved til bålet med å lage fullstendig uinteressante oppslag.

Nei, det er slett ikke slik det er. De kan bruke all verdens ord nøyaktig slik de lyster. Men ingen skal noensinne forlange at de får bruke hvilke som helst ord uten at jeg, og andre, kan tolke deres holdninger og gjøre meg opp formening om deres personlighet. Uenighet gir opphav til diskusjon. Og diskusjon kan bringe verden fremover. Hvis alle innser at det ikke bare er de som har rett. Og rett til å bestemme over hva fellesskapets ordbaser skal være.

Selv om hverken drittkonservering eller italofil finnes i Store Norske Leksikon så hindrer det ikke meg i å bruke ordene. Og selv om andre ord som er basert på en fortid med undertrykkelse, utnyttelse og ran fjernes fra ordbøker og leksika, så hindres ikke andre i å bruke ordene. Deres frihet er ikke innskrenket. Men deres holdninger blir så langt tydeligere enn før.

Det skader ikke å rydde også i sin egen språkbruk.

Finnes det noen moral i denne fortellingen? Den som leter skal finne. Noen vil nok bare reagere med sinne på disse yttringer. Igjen gir slike reaksjoner meg bare tristhet. Og litt sinne.

Trøsten kan jeg finne i refleksjoner rundt en låt jeg en gang i tiden var med på å fremføre. Den startet ut under tittelen «Ba-ba ba-bisj blues». Mye godt fordi jeg brukte visper på den isf. stikker. Hvor den kom fra har jeg ikke noe minne om. Sannsynligvis var det en eller flere av de andre fire som hadde en frase eller noen akkordganger de lekte med. Og som de kom i skade for å gjøre under en oppvarming. Så utviklet den seg derfra. Innad kunne den leve en stund under den tåpelige tittelen den først fikk. Men utad kunne jo ikke slikt brukes. Så da den etterhvert ble til en hel instrumentallåt og kunne brukes som repertoarfyll måtte den få en ordentlig tittel som man kunne si uten at de innpiskede tilhørerne fniste og lo. Tittelen ble «Ettertenksom blues». Heller ikke det har jeg noe minne om hvor det kom fra. Kan neppe ha vært meg. For så underfundig og smart har jeg vel aldri vært. Om den var en 12-takters eller 16-takters låt? Husker ikke. Er sikkert noen notater et sted. Det er ikke viktig. Man kan lage så mange, vakre blåtonemelodier inni seg. Ettertenksomt. Mens man fordøyer utgytelser fra krenkede.