Stavangerensemblet (et av de morsomste bandnavnene i norsk populærmusikk) hadde en låt der de sang «Det ekje greit å væra foggel i dag». (låttittel: «Foggel i dag»). Vel, det er sannelig heller ikke enkelt å være olding i dag. For plutselig havner man i en kategori som til det kjedsommelige brukes som et bilde (les: metafor) på folk med svekkede kommunikative evner. Jeg vil påstå at mange av statskanalens ansatte i kategorien «knapt-ute-av-folkeskolen» til tider er vel så sidrumpa som oss oldinger. Nok om det. Det er evigheter siden jeg ga opp NRK som en kilde til inspirasjon i søken etter musikk. Den spennvidden de viser i sitt musikkvalg utgjør til tider bare noen få hyllecentimeter med vinyl/cd og/eller en liten håndfull blokker på en harddisk. For meg har altså NRK for lengst vist seg like flyvedyktig som en blyballong.
I gamle dager hadde vi noe så genialt som platebutikker der det jobbet folk som hadde utrolig mye kunnskap om musikk. Et utall ganger kunne jeg utfra bare antydning om en strofe, klipp fra noe jeg hadde hørt eller mente å ha hørt konferere med min platepusher og deretter ende opp med et eksemplar av typen vinyl i mitt klamme grep. Men så kom kjedemonopolet (les: Platekompaniet) inn og tok rotta på kompetansen. Jeg har flere ganger forundret meg over hvor liten spennvidde enkelte bak disken fremviser. Det er nesten så man skulle tro de bare hadde hørt om det som er på topp-20-lister e.l. Og begrepet back-catalog er omtrent helt borte.
Min favorittbutikk ligger dessverre litt for langt borte til at jeg får besøkt den så ofte. Den eksisterer enda – på tross av at den er knøttliten, utenfor kjede og med konkurransen fra internett. Her inntraff for noen år siden følgende episode:
I det jeg kommer inn i butikken er begge de ansatte opptatt med kunder. Roberto kjenner meg igjen selv om det er et år siden sist jeg var der. Han nikker og smiler. Jeg rusler inn blant hyllene og koser meg med å bla og lete etter «hva som helst», nærmest som en surfing gjennom «hva finnes» og «hva ser morsomt ut». På den måten kan man oppdage både nye og gamle ting som man ikke kjente til. Og som kanskje er verdt en nærmere lytting. Etter en stund kommer Roberto bort til meg og vi drøser litt om mangt og mye innen musikk. Vi veksler mellom engelsk og italiensk når vi snakker fordi min italiensk ikke er så altfor bra. Så sier Roberto: «Da du kom inn i butikken så kom det en voksen kunde inn like etter deg. En italiener. La du merke til han?» Min respons er vel nærmest det italienske «beh» (med de medfølgende håndbevegelsene) og Roberto skjønner at jeg ikke merket meg noe spesielt så han følger på med «Han spurte om jeg hadde noe skikkelig god, gammel rock. Så la han til: ikke sånne moderne greier som dere spiller her nå!» Forundret tittet jeg på Roberto. «Altså. Det dere spilte da jeg kom inn i butikken?» Roberto nikker. «Det var ‘Zep (les: Led Zeppelin). Andrealbumet ‘Led Zeppelin II’. Og melodien var ‘Whole lotta love’.» Roberto smiler og nikker og dunker i meg. Så brøler vi begge av latter. [forklaring til latter: langt inn på 2000-tallet er altså Led Zeppelin betegnet som moderne greier og ikke god, gammel rock]
Bildet benyttet til illustrasjon av denne lille skrivelsen er hentet fra Wikimedia. Lisens: Creative Commons.
(*) For de som trenger bakgrunnsinformasjon vedrørende «blyballong»: Led Zeppelin i Wikipedia
Lyst å besøke butikken i Arezzo? Hils i så fall til Simona og Roberto:
Her er en nyere video der Simona forteller litt om hvor vanskelig det er å drive platebutikk:
