Undertegnede har ved ulike anledninger kommet i skade for å begå litt tekst. Selvfølgelig kan det avskrives som rene arbeidsuhell. Selv velger jeg å kalle noe av dette for stuntpoesi. Selv om det ikke er så poetisk.

En gang tidlig på åttitallet kom en gitarist til meg og sa at han hadde lovt at han og jeg skulle underholde på et tilstundende julebord. Julebordet skulle være for ansatte ved daværende Datafagsseksjonen på IMR, UiTø og ansatte ved EDB-senteret. At julebordskomitén hadde henvendt seg til denne gitaristen kan jo skyldes at han og jeg noe tidligere hadde vært medlemmer av et såkalt band (det norske ordet er vel gruppe, men jeg tviler på at det var det vi var) på IMR. Han kunne jo tatt underholdningsbiten alene. Men det hører med til historien at selv om han var en fullbefaren gitarist så likte han aldri å synge. Mens jeg som ikke kan noe som helst gjerne synger. Når anledningen byr seg. Og når den ikke byr seg.

Jeg drodlet litt over henvendelsen. Julebordskomitéen hadde sikkert sett for seg noe uskyldig avspilling av kjente og kjære sanger vi gjerne hiver. Men de hadde ikke regnet med revygenet i meg. Dette som kommer fra en av mine forfedre som muligens stabbet rundt på Høylandet deler av sitt liv. Gitaristen og jeg ble derved enig om følgende arbeidsmetode.

  1. Jeg skulle plukke noen melodier man kanskje kunne kjenne igjen.
  2. Jeg skulle gi han liste over melodiene og han skulle deretter se etter besifring til disse.
  3. Jeg skulle forfatte nye tekster til disse melodiene. Forfatte er kanskje sterkt sagt. Men dog.
  4. Deretter maks en gjennomkjøring av repertoaret før oppføring.

Som sagt, så gjort. Vi overlevde. Den ene teksten kom flyvende til meg mens jeg en tidlig (?) morgen vandret nordover Dramsveien i retning UiTø. Hele teksten var ferdig skrevet i løpet av noen sekunder. Dvs.: den var ikke nedtegnet fordi jeg hadde ikke noe å skrive med eller på denne vintermorgenen. Dermed måtte jeg sette avsynging av låten på repeat inne i hodet mitt. Melodien var godt nok kjent. Og slik ble min versjon:

Det var julekveld i stuen,
men hvem kunne vel for det?
Ikke fikk vi spille Perqman
i den hvite julesne.

For vi måtte ut å jobbe
i det stygge næringsliv.
Måtte tjene noen kroner
til den søte juletid.

Men hva skulle vi vel skue –
ja hva var det vi fikk se?
Næringslivet det gikk dårlig,
og dets storhetstid passert.

«Ingen kjøper våre varer,
Ingen tror på vårt Produkt.
Alt vi gjør er kun for lager,
vi kan ikke gi deg jobb.»

Men hva skyldes disse sorger –
hvorfor tok det hele slutt?
(Vel) ingen tenker nye tanker.
Bare tenker alt på nytt.

– – –

Det var julekveld i stuen –
Nissens gave uteble.
Kun et krav vi fikk i Posten –
kontingent til DND.

Lett forklaring:
Perqman: En variant av spillet Pacman på Perq arbeidsstasjoner. Like før teksten ble skrevet gikk det ut bud om forbud mot å spille dette. Enkelte mente at spillingen gikk for hardt utover arbeidsstasjonenes mus.
«Næringslivet gikk dårlig»: En norsk programvareprodusent fant ut at de skulle legge ned virksomheten i Tromsø.
DND: Den Norske Dataforening

Å plukke låter ble mer et resultat av lek med ord enn noe annet. Det var ihvertfall ikke noe innlysende at slikt som «She’ll be coming round the mountain when she comes» skulle plukkes ut. Eller «House of the rising sun» som fikk norsk tittel «…Og bakom synger Skog…ene…». «Troillet i Senja» ble til «EDB-råds-visa». «Ellinors vise» ble til «Operatørens vise». Og en rekke andre låter ble radbrekt etter alle kunstens regler. Og uskrevne, ikke-eksisterende regler. Et par-tre år på rad foregikk denne galskapen på disse julebordene. Det verste jeg prøvde meg på var å etterligne Millie Small med ny tekst til «My boy Lollipop». Heldigvis finnes det ikke opptak av dette. Bare vage minner.

Avslutningsvis skal jeg bare ta med litt av begynnelsen på en ny tekst til «Den nye visegruppa» av Nordnorsk Visegruppe:

Har du sett den nye kabelgruppa som e gått i gang?
De slynge rundt et ethernett og syng en ustemt sang.
De’ han Bjørn og Magne B og Torfinn Holand pluss nån te’ –
kabelstrekkera dem blei på en, to, tre.

Dem har alltid likt å kable – koble folket inn på nett.
Av og tell blei det førr mykje, dem va faktisk heilt besett.

Litt satire må man tåle i revysammenheng. Men alt var troskyldig moro. Etter at vi hadde gjort slike stunt to-tre år besluttet vi at om vi ble kontaktet på nytt så skulle vi takke nei. To dager før julebordet kommer så gitaristen til meg med følgende melding: festkomitéen hadde henvendt seg til han med følgende «dokker spelle vel i år også?». Han hadde latt seg overtale til et ja. Ren galskap. Men det ble nok en halvtime/tre-kvarter med galskap en siste gang.

Det var ikke disse tekstene som gjorde at jeg senere fikk status som persona non grata på samme institutt. Det skyldes en helt annen tekst. Man skal vokte seg vel for å stille spørsmål.