Det er noe med Bodø. Dette kaianlegget som ble bygget opp igjen etter at tyskerne bombet det sønder og sammen. Denne flyplassen som engang hadde besøk av et U2.

Jeg husker første gang jeg nesten var i Bodø. Jeg var 10 år og hadde reist med buss fra Tromsø. Først til Narvik. Deretter bussbytte. Og så til dette veikrysset Fauske der ferden skulle fortsette med tog. Et tog som skulle komme fra det folk i Fauske betegnet som byen. Hørtes det ut som. Vi var to smårollinger på vei sørover. Hovedstaden skulle inntas. Bodø kunne forbli der det var. Hørtes ikke ut som om det skjedde noe spennende der. Mer spennende var det nesten å se alle St.Hans-bålene i kveldsmørket etterhvert som NSB tikket sørover gjennom bygdesamfunnene Mosjøen og Mo. For kom man fra storbyen Tromsø var dette ikke rare greiene. Selv om de hadde togstasjon.

Jeg husker første gangen jeg var i Bodø. Litt over ti år senere. Juli 1976. Jeg ankom Bodø med fly. Og fra flyet så det ut som om Bodø var badet i sol. Og at det kanskje kunne være sommervarmt der nede på bakken. Så feil skulle jeg ta. Bodø var uansett bare et sted for bytte av transportmiddel. Akkurat som Fauske ti år tidligere. Ferden videre skulle gå til Steinkjer for innrullering i Forsvaret. Det var helt fortreffelig at oppholdet i Bodø ble så kort som mulig. Fordi uansett hvor man prøvde seg utendørs var den kalde vinden det eneste selskapet man hadde. Så timene i venting på toget ble tilbrakt innendørs. Ikke rart at en trubadur bosatt i Bodø senere skulle lage en tekst om sommerfugl i vinterland. Den teksten kunne godt ha vært skrevet den sommerdagen i 1976. Men den er ikke på hans debutalbum 1.

Det sies om Bodøværinger at etter at de har lært seg å gå innendørs så må de gjennom ny opplæring for å lære seg å gå utendørs. Det blir til at de må lene seg mot der vinden kommer fra. Og når de så kommer innendørs etter sine første vandringer utendørs så må de lære seg teknikker for ikke å falle overende. På grunn av manglende vind.

Markedsførere har det med å legge tåpelige slagord og beskrivelser rundt det mest utrolige som skal selges. Man forsøker å danne bilder i folks hoder av at gjenstander og steder er annerledes enn de virkelig er. Så også med Bodø. Ta en titt på byvåpenet. Du finner det på kommunens hjemmesider. Og du finner det på Wikipedia. Det skal altså forestille en strålende sol på rød bakgrunn. Rød bakgrunn? Det er altså ikke Japan de hermer etter. Hvor i all verden har de hentet sin inspirasjon fra? Kan det være Kirgisistan? Eller er det Makedonia? Altså, ikke til forkleinelse for hverken Kirgisistan eller Makedonia men dette er ikke steder som står forferdelig langt oppe på mine ønsker og drømmer for ferietur. Men så står vel også Bodø like langt nede på slike lister.

Det første Bodø-produktet jeg stiftet bekjentskap med var 1-2-6. Deres «Graveyard Paradise» var passe surrealistisk tekst til en helt streit melodi. Nå hadde jeg allerede vært nok på kirkegårder til å finne beskrivelsen av slike steder som paradisiske som alt annet enn riktige. Men i et NRK-lydbilde der musikk var stort sett salmer og folketoner og Ivar Medaas så var 1-2-6 et lyspunkt. Men de nådde jo ikke Pussycats opp til knehasene. Hjemmeseier til Tromsø altså.

Det neste Bodøproduktet jeg stiftet bekjentskap med var Nordlandspils. Fysjom. At det virkelig gikk an å lage noe som var dårligere enn E.C. Dahls? Ikke rart Nordlandsbryggeriet gikk over ende og at produksjonen av Nordlandspils forsvant til nettopp trønderhovedstaden. 27 dager på Steinkjer hadde gitt meg nok erfaringsgrunnlag til å holde meg borte fra både Nordlandspilsen og E.C Dahls produkter. Nei. Dette var slett ikke i nærheten av sakene fra verdens nordligste bryggeri. Igjen hjemmeseier.

Det skal de ha i Bodø: når det først går på trynet så går det skikkelig på trynet. Ikke før hadde støvet lagt seg etter Nordlandsbryggeriets fall før Nordlandsbanken gikk i bakken så det dundret. «Sikker som banken» er et uttrykk som fikk en liten ripe der. Mens banken fra bykommunen Tromsø slo seg sammen med banken fra landkommunen Tromsøysund og overlever den dag i dag. Ny hjemmeseier.

Noen vittige (?) sjeler fant på at de skulle få skulpturer ut til folk. Gjerne med å sette de rundt i fjæresteinene. I Nordland. Etterhvert kalte de det hele for Skulpturlandskap Nordland. En av de mer vittige av disse skulpturene er en sak «Uten tittel». Den befinner seg i Bodø. Noen mener at når det blåser skal denne skulpturen plystre. Jeg har vært flere ganger ved denne skulpturen. Den plystrer ikke. Og det er ikke pga. mangel på vind.

Når vi nå er inne på det kulturelle. Hvert nes i Norge må jo ha et kulturhus. Så også dette tettstedet i Nordland. De valgte å kalle sitt pengesluk for Stormen. Og selvsagt har det stormet også etter at bygget var ferdig.

Fotball er også kultur. Og det hender at det sparkes litt fotball i Bodø. Eller glimtvis. Har man fått et glimt av Bodø så har man jo fått nok. Derfor må jo klubben hete Bodø/Glimt 2. De er kanskje mest kjent for å være «stor i kjeften». Ihvertfall hvis man skal ta utgangspunkt i deres ultrastygge tannbørste. Den tannbørsten så vi lite til i cupfinalen i 1996. Jeg bare sier det. Og i nyere tid har jo disse tannpusserne latt seg slå ut av cupen av ‘lillebror’ TUIL.

Men i Bodø er det en del som lar fotball også være en unnskyldning for ukultur. De mangler gangsyn og respekt og klarer ikke te seg som folk. Dermed blir det bråk. Jeg har til gode å oppleve slike ting på langt mer avsidesliggende steder som Lillestrøm, Hamar osv. Dessuten, oppmannen for et tippeligalag fortalte en gang at man i Bodø også kan være litt sære på møtene før kamp. De ønsker ikke bortelaget «lykke til, måtte det beste laget vinne» slik skikk og bruk er. De gjør gjerne om «laget» til «hjemmelaget». Slikt er storsinn sett fra Bodø.

Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan det går med Glimt. Bare de ligger bak Tromsø IL når sesongen er over er.

Fotballmessig er de å regne for reservetrøndere. Flyten av spillere og trenere frem og tilbake til tettstedet i Trøndelag har opp gjennom årene vært betydelig. Man kan si mye om denne brakkeklubben i midt-Norge. Men at de skal la farmerlaget Glimt få poeng gratis i årets siste serierunde vil være et klart overtramp. Da har det nok skjedd forunderlige transaksjoner på bakrommet.