Videoen her er en offisiell musikvideo fra den italienske artisten Vasco Rossi. Nylig ble han omtalt i flere norske medier. Bakgrunnen for denne omtalen var at han nylig hadde en konsert i Modena, Italia, der a-ha’s gamle publikumsrekord ble slått. Dette var vel første gangen mange av disse mediene nevnte navnet Vasco Rossi.

NRK fulgte opp fortellingen om denne konserten med følgende dypsindige utsagn: «Rossi er visstnok en legende i Italia. Utenfor Italia er han stort sett ukjent.» Og andre media la seg på samme fortelling. Det er her jeg mener de navlebeskuende anglofile tramper i klaveret så tangentene flyr alle veier. Dette er like pinlig som når NRK markerte Italias 150 år ved å spille av Dean Martins versjon av «Nel blu, dipinto di blu» der over halvparten av teksten leveres på engelsk. Selvsagt presenterte NRK den låten ved navnet «Volare» som er det lengste nordmenn klarer å uttale på italiensk.

Sett fra norske medier og nordmenn flest så er det bare et språk som gjelder for vokal i musikk: engelsk. Norsk kan til nød gå an. Og svensk tåler man inne på flatbygdene. Gjør man ikke greia på engelsk så er man forhåndsdømt til å enten være en taper eller en smal artist. Så snakker man av og til positivt om «world music» og igjen blir oversikten over slikt noe som er gjort av normalt engelsksyngende når de har hatt seg en tur i Afrika eller noe annet eksotisk. En tid var det liksom Paul Simon som ble beskrevet som den store innen slike greier.

Nei, nordmenn klarer ikke forholde seg til noe så vanskelig som italiensk. Spansk kan de til en hvis grad tåle dersom det er en smørsanger de har hørt gjentatte ganger i en strandbar på Kanariøyene. Gresk kunne gå an den tid moussaka og bouzouki var en del av sydenturen. Skal nordmenn ha noe annet fra fjerne strøk der man ikke snakker engelsk til daglig så må det bli panfløyter levert av noen søte karer fra Peru eller lignende. Så glad er enkelte i disse panfløyteversjonene av all verdens musikk at de trør det ut gjennom eteren i diverse radiokanaler og som bakgrunnsmusikk i heiser, butikker og spisesteder. Verst av alt er det når panfløyteversjoner av kjente låter dukker opp som underholdning mens du venter på at noen skal besvare telefonen i andre enden.

Om å lulle seg inn i troen på at engelsk er alt

Hvis man søker etter oversikter over verdens mest solgte album (Wikipedias albumstall) eller artister med størst albumsalg på verdensbasis så ender man som oftest opp med oversikter som kun viser salgstall i (deler av) det engelsktalende markedet. Også norske nettsteder, tidvis seriøse, kopierer oversikter over salgstall i USA og gjengir disse som om det var albumsalg på verdensbasis. Ukritisk slenger de rundt seg med tall som ikke kan stemme. Mange benytter f.eks. ukritisk tallene fra denne listen som om det er tall på verdensbasis. Sukk. En gjenfortelling om dette som oversikt over mestselgende på verdensbasis finnes f.eks. her. Dobbeltsukk. Sludder og vrøvl alt sammen. Enkelte går til det skritt å fjerne artister der de ikke finner nok bekreftede tall og da blir listen ganske så annerledes.

Uansett hvor mange slike lister man blar i så finner man ikke en eneste artist som leverer varene på annet enn engelsk.

Det er nå drøyt 20 år siden Laura Pausini slo gjennom. Etter 10 år hadde hun solgt omkring 35 millioner album. Da hun hadde en gjesteopptreden på San Remo-festivalen 20 år etter gjennombruddet ble det sagt at hun hadde solgt over 70 millioner album. Og dette er ikke bare albumsalg i Italia. Hun gjør nemlig album på 7 språk. Inklusive engelsk.

Vasco Rossi som altså ble omtalt i norske medier kun fordi han hadde flere tilskuere enn a-ha har ifølge Wikipedia solgt omlag 35 millioner album. Han holder seg til italiensk som arbeidsspråk. Og så populær er han og hans musikk at det finnes drøssevis med tributeband som turnerer med dette. Selv har jeg opplevd et slikt band live. Og på typisk italiensk vis så kunne alle i publikum alle tekstene og sang med når bandet spilte. Alle unntatt de to norske som var der.

Man kommer ikke utenom Vasco Rossi – kallenavn: Blasco – dersom man skal ta en titt i italiensk populærmusikk. Denne «visstnok en legende i Italia» kunne NRK og andre plaprere spart seg for.