Det er lenge siden sist jeg satt på en tohjuling. Kanskje har det sammenheng med at den siste jeg hadde var det noen som var så vennlige at de regelrett stjal den? Muligens. Den hadde 21 gir. Mer enn nok for meg.

Den første tohjuligen min var et av resultatene av den sinnsykt gode inntekten jeg hadde som avisgutt fra jeg var 7-8 år. Det var en heftig sak produsert på Sandnes med sal og greier. Med den tilbakela jeg adskillig mange flere mil enn den siste jeg hadde.

Jeg har hatt tilgang til en trehjuling før denne første tohjulingen. Men jeg har ingen minner om det. Bare minner av at jeg har sett et bilde der jeg satt på en sånn greie.

Men det er ikke disse syklene jeg har skal drodle om. Jeg skal i stedet ta for meg noen problemstillinger som jeg har strevd med i mer moderne tid. Og bakgrunnen for disse skribleriene er overskriften i en sak jeg som en smule forskningsinteressert snublet over her om dagen.

Såre tær

Man skal ikke ytre seg mye om syklisters oppførsel før man støter på såre tær. For en stund siden klarte jeg legge ut følgende på Facebook: «Syklist mot kjøreretning i rundkjøring. Var virkelig hjelmen så trang, din skroting?» For de syklende ble dette litt sterk kost. Kanskje var det ordet skroting som vakte slik harme? Ikke vet jeg. Men det er jo et mildt uttrykk her sør der mange nesten besvimer av forskrekkelse bare de hører nordnorsk dialekt.

Det jeg kommenterte var syklistens brudd på trafikkreglene. Jeg kommenterte ikke at han deretter pløyde inn på fotgjengerovergang og videre inn på gang- og sykkelvei. Jeg tror jeg kan telle på én finger de ganger jeg har sett syklister gå av sykkel og leie den over på fotgjengerovergang. Og på gang- og sykkelvei hører de jo hjemme blant de gående. Når jeg ikke kommenterte at syklisten satte andres, og ikke mitt, liv og helse i fare så er det fordi dette er normal oppførsel fra syklister slik jeg ser den daglig. At smårollinger og saktegående gamlinger utfordres av syklister er en hverdagslig sak.

Enkelte bilister går altfor langt i sin hevn

Før jeg går inn på de to problemsituasjonene jeg ønsker å belyse så bør jeg vel legge til følgende:
Som bilist søker jeg alltid å gjøre syklistens hverdag så trygg som mulig. Dvs. at jeg ikke legger meg tett på hjul med syklisten. Skal jeg forbi så skjer det på steder med god oversikt og der jeg trygt kan passere vel meteren til side for syklisten, Og jeg hevner meg ikke med vindusspylervæske eller andre triks.

For et par uker siden fikk jeg møtende bilist mot meg i mitt kjørefelt. Det skjedde til alt overmål på svingete og smal vei. Hadde jeg ikke fått egen bil med høyre hjulpar utenfor asfaltkanten så hadde vi sittet i klisteret begge to. Årsaken til at motgående bilist valgte den løsningen: han ville forbi en syklist. I den situasjon var min irritasjon kun rettet mot bilisten. Ikke syklisten.

De du ikke ser før det (nesten) er for sent

Jeg har jo skjønt at sykler i dag gjerne koster mye mer enn mine tidligere sykler. Min første tohjuling kostet vel et par hundrelapper eller så. Mye penger for en ni-ti-åring den gang da. Og på en måte var den bedre utstyrt enn dagens sykler: det fulgte nemlig med en ringeklokke. Den satt på styret og den kunne altså brukes til varsling om dette og hint ved hjelp av lyd.

Nå spares det jo inn på bauger og kanter slik at sykkelen ikke skal bli for dyr for kjøperen. Og for at selgers margin skal være best mulig. Så nå er slike ringeklokker ekstrautstyr, må vite. Og jeg kan jo skjønne at når man først har investert i en sykkel til mellom 4.000 og 40.000 kroner så er den ekstrainvesteringen på mellom 29,- og 99,- kroner vanskelig å få til. Her tror jeg vi må få til en offentlig støtteordning.

De vågale kan jo bestille slikt rett fra de som produserer slikt på andre siden av kloden og få ringeklokke levert hjem i postkassen for snaut en halv amerikansk dollar.

Hvorfor etterlyser jeg ringeklokker? Og bruk av slike? Jo, fordi som gående så er det forbausende ofte at det plutselig kommer en syklist bakfra i et tempo langt over det man som gående behersker. Man hører dem ikke. Og man ser dem ikke såfremt man ikke har øyne i nakken. Og plutselig feier de forbi deg. Av og til beærer de deg med noen velvalgte gloser ment til å bekrefte at du er i «veien for dem». Jeg mener det var Vegvesenet som for noen år siden hadde en kampanje med «I veien for deg!» Hadde de ikke også gule vester med det slagordet? En slik vest kunne jeg tenkt meg. Men teksten må stå på ryggen.

Det hender at jeg som gående må ta en unnamanøver. Det er ikke alltid man har lyst å tråkke i etterlatenskaper etter firbente eller tobente. Og kanskje ser man ikke for seg at man vil klare å skritte over. Så da tar man et skritt til siden. Har syklisten som kommer bakfra tatt det med i beregningen? Tvilsomt. Ihvertfall når jeg summerer opp de antall centimeter til side for skrotten min de er når de passerer meg. Og noen dulter borti meg. Og banner. Fordi jeg er så dum at jeg er der på gang- og sykkelvei. Jeg skjønner jo at de helst vil ha meg ut i grøftekanten. Så da er det vel der jeg hører hjemme.

Hadde de hatt ringeklokke så kunne de varslet sin ankomst slik at jeg rakk å springe til skogs før de skulle ha gang- og sykkelveien for seg selv.

Andre metoder, sier du? Åh? Du mener de kan kremte og rope «unna vei»? Det ligger under deres verdighet.

Er det så ille å bli påkjørt av en syklist bakfra? Her er jeg fristet til å dra inn begrepet bevegelsesmengde. Et sammenstøt mellom en syklist og en gående er tilnærmet et uelastisk støt. Differansen i fart mellom disse to vil gjerne være mellom 30 og 40 km/t når syklisten kommer bakfra på fotgjengeren. Hvis jeg er frekk og sier at syklisten har, sammen med sykkelen, tilnærmet samme vekt som saktegående meg så forenkler jeg regnestykket litt. Men man trenger ikke regne selv. Man kan jo bruke denne kjekke illustrasjonen. Sett inn masse og fart for de to objektene før sammenstøtet. Energi og beveglsesmengde bevares i slike prosesser. Så når syklist og fotgjenger ender opp med fart = 0 m/s etter sammenstøtet så har det gått ut over noe.

De som ikke ser deg før det (nesten) er for sent

De seneste årene har det dukket opp en ny problemstilling for slike som meg som gående på gang- og sykkelvei: unge poder (nesten utelukkende gutter) som henger over styret på tohjulingen mens de spiller mobilspill og sykler. «Jeg fikk titusen!» ropte en kar gledesstrålende her om dagen. Han så meg ikke før jeg hadde tatt to skritt til siden i redsel for å bli påkjørt forfra. Kameraten hans lå en meter til venstre og meteren bak. Dermed hadde de to behov for hele bredden av gang- og sykkelveien. Jeg skjønte jo at jeg var i veien. Igjen befant jeg meg i grøftekanten. Bedre det enn å måtte bruke fem timer på legevakta en ettermiddag. For når syklist og fotgjenger ender opp med en kollisjon etter at de innledningsvis hadde fart mot hverandre så er resultatet av regnestykket for bevegelsesmegde og kollisjon litt annerledes enn for situasjonen beskrevet ovenfor.

Hvis mobilspillet går ut på å jakte på «ting» rundt forbi så burde man kanskje oppfordre spillerne til å bruke fremkomstmidler som i større grad tar høyde for at andre også befinner seg på gang- og sykkelveier? Er det for mye forlangt?

Nei, jeg er nok utgått på dato. Helsegevinsten jeg får ved å gå kan fort bli oppveid av helseutfordringene ved å være i veien for syklistene.

På tide å pakke bort skoene og krype ned i hjørnet av sofaen. Sitte der og vente på hjemmetjenesten. Så får heller myndighetene klage over at jeg ikke holdt meg godt nok i form til å kunne ta bedre vare på meg selv.