Nynorsk har jeg aldri hatt noe godt forhold til. Og det har heller ikke blitt lettere etter hvert som språket har endret seg i moderniserings ånd. Men enkelte ganger er det kun nynorsk som er godt nok. Som i “Eggemysteriet” i Donald. Der må det bare være “På Vossevangen der vil eg bu….” som synges. Og Hårek må være på nynorsk. Alt til sin tid, så også nynorsk.

Og for all del, det finnes andre tekster på nynorsk som kan få selv den mest innbarka bokmålsperson til å falle i staver. Som f.eks. følgende dikt av Jakob Sande.

Etter ein rangel

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

For meg handler ikke dette diktet først og fremt om bakrus og drikking. Det er ikke derfor jeg finner det morsomt. Samme budskap pakket inn i annen form enn Jacob Sandes dikt ville heller ikke vært morsomt. Dette diktet er en perfekt fortelling om alt vi utsetter til en annen dag – som f.eks. det å lese et dikt.

Det er heller ikke kun saker på det personlige planet vi utsetter. Selv om det kanskje er der man hører de fleste fortellinger om det som utsettes og utsettes. Her om dagen kunne jeg ikke unngå å overhøre en dames fortelling om “den lista over kjøleskapet som Einar enda ikke har satt opp etter 25 års ekteskap”. Si meg, er det han eller hun som har utsatt det hele? Hun fordi hun da ville gå glipp av muligheten til å legge ut om dette i det offentlige rom.

Utsettelser er vel så vanlig i f.eks. det politiske liv: “i morgen skal vi vedta en omlegging av politikken”, ” i morgen skal vi endre retningslinjer”, ” i morgen skal vi se på de problemer dere tar opp”. Vi må bare få på plass et utvalg først.

Så heretter kan jeg ikke dy meg. Neste gang et politikerfjes dukker opp på skjermen eller i avisa med sitt svada-svar vil jeg kanskje mumle “trur eg” for meg selv. Den politiske bakrusen og handlingslammelsen er verre enn den som kommer av et tilfeldig fylleslag.