voff voff
Ankommer nærmere halv tolv. Først rolig spasertur nede i hovedgata. Fortsatt ikke så altfor mange turister som har funnet fram hit. Lar meg stadig imponere over noe av kunsten – og fotokunsten – som stilles ut for salg. Men kredittkortet er aldri stort nok til slikt.
Innom kirka med malerier fra 1500- og 1600-tallet.
Deretter klatrer vi gatene helt til topps. Fantastisk utsikt. Og bilene klatrer faktisk disse gatene. Og når de parkerer i bakkene passer de på å ha snuten nedover og hjulene dreid inn mot husveggen slik at om både brems og gir/clutch skulle ryke så drar ikke bilen så altfor langt.
1200 Euros?
På returen stanser vi i Arezzo. Innom det store torget der de holder på å rigge opp til konsert til helga. Samme torget er jo en av scenene i den Oscar-belønte filmen (3 Oscars & en drøss med andre priser) La Vita è bella.
Opp-ned handlegata. Blant annet morsom kar i platebutikk (broren hans er på coveret til FdA+PFM konsertalbum nr. 2). Innkjøp av nytt FdA-album. FdA døde i 99. PFM spilte i Siena sist desember. Vasco Rossi skulle spille i Firenze samme kveld for 100.000. Denne butikken solgte 2.000 billetter i Arezzo. Og dette var imponerende syntes vår plateselgende venn. Fordi, som han sa, det er så langt fra Arezzo til Firenze ?! En og en halv time langs motorvei er langt?
Cortona
FdA = Fabrizio de André en artist med utrolig spennvidde i sitt repertoar som var ganske enkelt enorm i Italia; ikke mye kjent internasjonalt, men som karen i butikken sier: “Fabrizios musikk krever at man kan italiensk, for det er historiene som gjør det så stort”. Vel, min italiensk er svært, svært begrenset men likevel er FdA stor musiker for meg. Skjønner ikke at dette skal være så vanskelig. Mange spiller engelsk musikk omatt og omatt uten å skjønne mer enn et ord eller tre. Og jeg kan ikke dy meg, men må teste vår plateselgende venn med spørsmålet: “hvorfor rødmer alle italienere når man nevner sangtittelen “La Bocca di Rosa”? Rødmer, sier han. Og når han får forklart hva rødme er så blir han enda rødere. Hans svar er, som for alle andre, kun rødme.
PFM = Premiata Forneria Marconi. Disse snublet jeg over på 70-tallet etter at ELP (Emerson, Lake & Palmer) var i fistel over dem. Ikke så variert som FdA, men morsomt.
Vasco Rossi: storslager i 2004 med “Come stai” som gikk om og om igjen på radio mens vi kjørte. Måtte bare ha den. Og nå er han gigant i Italia.
